Naomi sto allerede ved informasjonstavlen da jeg ankom. Folk hadde dannet en halvsirkel og småsnakket seg imellom. Felix og Mai sto like ved også. Trettenåringene så bittesmå ut i gjengen av ungdom og voksne. Felix var lillebroren til Naomi. De hadde det samme korte, mørke håret og den samme lyse huden. Han og Mai var aspiranter til å bli heksejegere, og holdt på med den grunnleggende treningen.
Jeg smøg meg bort og stilte meg ved Naomi. Hun tittet ned på meg.
«Hei, Ina. Klar for action?» spurte hun, smilte det skjeve smilet sitt. Skuldrene mine sank. «Please si at det bare er trening i dag.» ba jeg lavt.
Som bestilt, gikk Estera og stilte seg foran infotavlen. Brillene hvilte på den runde nesetippen og ansiktet var like rolig som alltid. Den mørke huden glødet varmt i lyset fra taklampene. Det var vanskelig å tro at under det helt ordinære ytret, lurte noe som ikke var menneskelig. Estera hadde veiledet heksejegerne helt siden hun grunnla organisasjonen, flere generasjoner tilbake i tid.
«Jeg har lokalisert en heks ved byggeplassen til det nye kjøpesenteret. Ut ifra energisignalet, så er dette en farlig en. Vi kommer til å trenge mesteparten av dere for å ta den.» informerte hun. Naomi knakk fingrene og smilte spent. Det glimtet i de mandelformede øynene.
Jeg så ned på hansken min, rynket på nesen.
«Du får gå helt samurai på den.» kommenterte Naomi ertende.
Jeg sendte henne et tørt blikk. «Det er så sykt dårlig gjort å la fjortenåringer bestemme våpen.»
«De fleste velger pistoler og sånt. Det er din feil at du var en anime-unge.»
Jeg sukket oppgitt og senket armen. «Det slutter aldri å være flaut… Jeg er ei hvit jente som løper rundt med en katana. Jeg føler jeg støter noen.»
«Du bare tar kulturarven min, din lille dritt.»
«Nettopp! Jeg ser ut som en drittsekk. Og jeg er praktisk talt ubrukelig i kamp. Jeg må rett opp i trynet dens for å gjøre noe.» klagde jeg. Naomi flirte. «Du kan alltids lage kule poseringer.» foreslo hun. Jeg så bedrøvet på henne og hun smilte fornøyd.
Estera kom plutselig mot oss.
Jeg skvatt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Hun stoppet foran Naomi. «Jeg blir med på jakten.» opplyste hun. Naomi rykket til.
«Hva? Hva med Benjamin? Mamma og pappa jobber. Noen må passe ham.» sa hun.
En tanke slo meg. Jeg kikket brått opp.
«Jeg kan gjøre det.»
Begge to så på meg. Jeg smilte kleint. «Hvis ingen andre kan, liksom…»
Å være barnevakt fristet langt mer enn å dra på heksejakt, det var helt sikkert.
En gyllenbrun hånd prikket i skulderen til Naomi.
«Blir det fortsatt trening i dag?» ville Mai vite. Håret var satt opp i en dott på toppen av hodet og øynene stirret intenst på henne. Naomi klødde seg i bakhodet.
«Nei, det blir nok fullt kjør med jakten.» svarte hun.
Mai og Felix utvekslet blikk. «Kan… vi få bli med?» prøvde de seg.
«Absolutt ikke.» nektet Naomi straks.
«Kom igjen! Vi skal jo bli heksejegere snart.» argumenterte Mai.
«Snart ja. Ikke nå.» sa Naomi imot.
Mai trakk frem underleppen. Felix ga storesøsteren et surt blikk. «Hva skal vi gjøre da?»
Naomi lot blikket vandre. Jeg oppdaget til min forferdelse at det landet på meg. Jeg stirret skeptisk tilbake.
«Dere kan hjelpe Ina å passe Benjamin.» bestemte hun med et smil.
Den vesle gutten kikket opp på oss da vi kom gående. Han hadde sittet og ventet tålmodig på en av stolene i foajeen. Det sorte håret sto ut til alle kanter. De spinkle armene druknet i den altfor store dongerijakken. Benjamin var den yngste broren til Naomi. Jeg visste ikke så mye om ham. Han var der bare liksom, når han ikke tuslet etter Estera.
Naomi lente seg mot meg. «Han er ganske stille av seg, så ikke ta det personlig om han ikke svarer når du snakker til ham.» hvisket hun.
«Ja, han er rar. Du blir vant til det.» sa Felix seg enig. Naomi ga ham et strengt blikk, før hun henvendte seg tilbake til meg. «Og hvis noen skaper trøbbel, så bare ring meg.»
Jeg ga tommel opp.
Naomi satte seg på huk foran Benjamin. «I dag skal Ina være med deg. Så du må gjøre som hun sier og oppføre deg fint, okei?» fortalte hun. Lillebroren tittet opp på meg med klare, grønne øyne. Jeg smilte vennlig. «Hei, Benjamin.»
Han sa ikke noe, bare så på meg. Blikket gikk så tilbake til storesøsteren, som klappet ham på hodet. «Dere får ha det gøy, så ses vi snart.» sa hun og reiste seg. Hun og Estera sluttet seg til resten av jaktlaget, og plutselig sto vi igjen alene i foajeen.
Det ble stille.
Jeg ante ikke hva jeg skulle si.
Benjamin iakttok meg taust. Jeg satte opp mitt beste smil og bøyde meg ned mot ham.
«Så… Liker du å tegne?» prøvde jeg. Han slo blikket ned i gulvet, presset leppene sammen.
Mai og Felix kjedet seg allerede. Mai stønnet. «Skal vi bare være her i hele dag?»
«Har dere noen andre forslag?» spurte jeg tilbake.
Hun satte seg opp. De gylne øynene glinset. «Vi kan finne noen demoner.»
Felix stemte i: «Det er mange i skogen bak menighetshuset.»
«Litt ironisk.» mumlet jeg.
Begge så håpefylt på meg.
Jeg overveiet ideen. Demonene var ikke farligere enn vanlige dyr, så det var ikke egentlig noe problem. Naomi hadde ikke sagt at vi måtte holde oss inne heller.
Jeg snudde meg mot Benjamin. «Har du lyst til å gå på tur i skogen?» spurte jeg, rakte frem hånden og smilte oppmuntrende. Etter litt betenkningstid strakk han forsiktig frem sin og grep den.
De tørre bladene knaste under joggeskoene. Det hadde regnet tidligere på dagen, så bakken var rimelig sleip. Benjamin holdt godt fast i hånden min for ikke å skli. De røde støvlene trødde varsomt mot skogbunnen. Mai og Felix trasket foran oss, var på utkikk etter demoner. Vi hadde allerede gått et stykke, så det var bare et spørsmål om tid før de krydde rundt oss. Det var Mai som så den første. Hun smilte fra øre til øre og satte opp tempoet. Hånden søkte til stenen på beltet. Den aktiverte hansken og den lille dolken inntok hånden hennes.
«Ikke plag dem.» sa jeg.
Molefonkent deaktiverte hun dolken igjen. «De helbreder seg igjen etterpå…»
Jeg sukket. «Dolkene er til beskyttelse før dere får ordentlige våpen.»
«Ja, for sverdet ditt er jo mye bedre.» sa Felix.
Jeg kunne ikke motsi ham på det, enn hvor irriterende det var.
Jo lenger inn i skogen vi vandret, jo flere demoner dukket opp rundt oss. Noen bevingede småtasser hoppet fra tretoppene. Felix gliste da en landet i håret hans. Mai prøvde å ta etter dolken igjen, men etter et kremt fra meg lot hun være.
Ut fra buskkrasset kom firbente variasjoner. Noen lignet på sine mer ‘vanlige’ motparter, mens andre igjen var ulike noe annet jeg hadde sett.
Benjamin stirret storøyd på levenet rundt oss. Øynene søkte hver bevegelse.
«De er ikke farlige.» sa jeg betryggende.
Han nikket.
Jeg hadde ikke tenkt over det før nå, men ingen demoner hadde nærmet seg oss enda.
Jeg speidet rundt meg. «Har du lyst til å ta på en?» spurte jeg. Til min overraskelse, kom svaret muntlig denne gangen. Et svakt: «Ja.»
Jeg smilte og gikk for å finne en. Det tok ikke lang tid, og jeg returnerte med en pjuskete, liten ball i nevene. Det kunne minne om et ekorn. Den lå der rolig, prøvde ikke å stikke av engang.
Jeg satte meg på huk foran Benjamin og holdt den frem.
Han strakte frem fingrene prøvende.
Brått skjedde noe med demonen. Hele gemyttet endret seg. Den gikk fra å være rolig, til å hvese og klore, på et sekund.
Jeg skvatt og slapp taket. Den pilte av sted i en rasende fart.
Da jeg så tilbake på Benjamin, skvatt jeg enda mer. Ferske, røde linjene prydet baksiden av hånden hans.
«Oi shit! Går det bra?» utbrøt jeg. Han så ned på skrapene, så opp igjen.
«Ester tar det bort etterpå.» sa han bare.
Jeg ble helt forbløffet av svaret og glodde målløst på ham. Så han kunne snakke altså.
«Gjør det vondt?» spurte jeg isteden, tok forsiktig tak om hånden hans for å se. Han skakket på hodet. «Det går bort.» gjentok han, virket ikke som han forsto spørsmålet.
Jeg rynket brynene betenkt.
«Ting kan gjøre vondt selv om det går bort.» sa jeg rolig.
Han så betenkt ut igjen.
«Ina! Vi fant blåbær!» ropte Felix og Mai et stykke unna, midt i blåbærlyngen.
«Liker du blåbær?» spurte jeg Benjamin. Han nikket og grep hånden min.
Vi satt og spiste blåbær da mobilen min begynte å ringe. Jeg så på skjermen. Det var Naomi. Jeg reiste meg og gikk bort et stykke, før jeg svarte.
«Hei, Ina.» lød det i den andre enden. «Hvordan går det med Benjamin?»
«Bra. Det virker som han har det gøy. Er jakten ferdig allerede?» spurte jeg.
Naomi sukket. «Angrepet gikk skeis. Den brøt seg gjennom og stakk av.»
«Oi shit!» utbrøt jeg.
«Ja…. En gjeng ble sendt etter den, men de måtte avbryte. Det er for uoversiktlig å slåss inne blant trær.» Hun lød rimelig oppgitt.
«Trær?»
«Ja. Den stakk til skogs.»
Jeg rynket brynene, myste fremover. «Hvilken skog?»
«Den som grenser til kirkegården. Den heia som går over der, vet du. Hvordan det?» svarte hun.
Det stivnet plutselig i skuldrene mine. Jeg stirret rett frem.
«Ina?» lød det fra mobilen.
Temperaturen sank merkbart. «Åh herregud.» hvisket jeg.
Jeg speidet anspent rundt meg. «Naomi, vi er på den andre siden av heia. Vi er i skogen.»
«Hva?!» utbrøt hun.
«Alt er min feil! Jeg beklager så mye! Jeg…»
«Dere må komme dere ut derfra med en eneste gang. Ikke konfronter den. Bare kom dere ut.» beordret Naomi hardt. «Vi er på vei.» avsluttet hun og la på. Jeg spant rundt og satte på sprang mot blåbærlyngen.
Mai og Felix så spørrende på meg da jeg returnerte.
«Det er en heks her. Vi må dra.» sa jeg så rolig jeg kunne, ville ikke skremme dem.
«En heks?!» Mai spratt opp. «Seriøst?»
Benjamin kikket undrende inn i skogen. Jeg var allerede på vei til å ta ham i hånden, da jeg registrerte skikkelsen i det fjerne.
Blodet frøs i årene.
Det kunne ligne et menneske, men måten den beveget seg på, virket ikke levende. Det var noe uhyggelig over hvor hakkete det så ut, hvordan leddene bøyde seg unaturlig. De hule øynene boret seg inn i marg og bein.
Jeg trødde bakover. Jeg kunne høre pulsen dunke i øregangene.
I panikk grep jeg tak i Benjamin og dro ham med meg. Felix og Mai sprang etter. Rovdyrinstinktet ble trigget og heksa var nå etter oss, tok innpå i en voldsom fart.
«Hvorfor løper vi? Vi kan ta den!» protesterte Mai.
«Nei, det kan vi ikke!» ropte jeg tilbake. Vi var ikke sterke nok. Flukt var eneste utvei.
Mai freste. «Vi er heksejegere!» utbrøt hun plutselig og bråstoppet. Hun aktiverte dolken.
Øynene mine skjøt opp. «Mai! Nei!» skrek jeg.
Den var foran henne på et øyeblikk. Hun kastet på armen, men var ikke rask nok. Den dukket unna og hogg oppover, kjørte klørne rett i fjeset hennes. Mai falt bakover og tok seg til ansiktet. Hendene ble røde.
Jeg reagerte uten å tenke. Hansken berørte stenen på beltet og plutselig sto jeg foran Mai med sverdet i hendene.
Hjertet hamret i brystkassen.
«Løp! Felix, ta Benjamin!» beordret jeg.
Mai kavet seg opp og sprang for å hjelpe Felix å få Benjamin opp på ryggen.
Heksa langet ut mot meg. Jeg så ikke armen engang, kjente bare kraften idet jeg ble sendt i bakken. Noe knaste og en skapt smerte spiddet seg inn i siden min.
Jeg satte meg opp akkurat i tide til å blokkere et nytt slag. Sverdbladet skar inn i armen dens. Jeg bet tennene sammen og dyttet så hardt jeg kunne. Heksa vaklet og jeg fikk sverdet løst. Med et kast på armen, kuttet jeg inn i hoften dens. Smerteskriket fylte luften.
Jeg kravlet unna og kom meg på bena, så bare så vidt klørne komme. Jeg prøvde å blokkere igjen, men før jeg visste ordet av det, ble sverdet slått ut av hendene mine.
Desperat kastet jeg meg rundt og løp for livet. Jeg klarte ikke tenke klart, jeg bare løp. Trærne for forbi meg. Alle fargene blandet seg til en desorientert røre.
Hvert åndedrag gjorde vondt, som en kniv i brystet.
Bena stoppet ikke før jeg brøt gjennom skogkrattet og sto på parkeringsplassen bak menighetshuset. Jeg hev etter pusten. Mai og Felix kom meg i møte. Benjamin manglet en støvel.
Et brøl kom fra skogen bak oss. Alle spant rundt. Jeg prøvde å aktivere sverdet, men ingenting skjedde. Stenen var knust.
«Helvete!» peste jeg.
Vi måtte komme oss bort herifra. Jeg grep Benjamin under armene for å løfte ham opp, og skjønte ingenting da han kjempet imot.
Heksa dukket opp inne blant trærne, kom mot oss i en rasende fart.
«Benjamin, vær så snill!» insisterte jeg.
Han hørte ikke etter, og strittet imot til jeg ikke klarte å holde ham lenger. Så fort han landet på asfalten, strakk han seg opp og grep meg om håndleddet.
Sverdet skjøt plutselig ut av hansken. Jeg sperret opp øynene.
Samme øyeblikk nådde heksa parkeringsplassen.
Jeg dyttet Benjamin bak meg og holdt ut sverdet beskyttende.
«Ikke kom nærmere!» brølte jeg.
Heksa sprang fremover.
Etter dette skjedde alt veldig fort. Et skudd traff heksa rett i brystet. Det ble så etterfulgt av flere skudd. Plutselig kom heksejegere løpende fra alle kanter. Jeg fikk med meg at noen kom bort til oss og spurte om vi var skadet. Vi ble eskortert bort fra parkeringsplassen. I det fjerne hørtes heksas smerteskrik.
Det var helt stille på sykehusgangen.
Det verket fremdeles hver gang jeg trakk pusten, selv etter en god dose smertestillende.
Etter at vi kom tilbake til sykehuset, så hadde vi fått en real skjennepreken av både Naomi og Estera. Den siste hadde vært den som traff hardest. Det ble nemlig bestemt at hun ikke skulle helbrede noen av skadene våre. Det skulle være en lærepenge.
Mai var den det gikk hardest ut over, men utrolig nok protesterte hun ikke. Hun bare sto der med ferske sting i ansiktet og alvorlige øyne.
Selv hadde jeg sluppet unna med ribbensbrudd. Det kom med andre ord ikke til å bli heksejakt på meg på en stund.
En av dørene gikk opp og Benjamin tuslet ut. Han fikk øye på meg og kom bort og satte seg på benken han òg. De grønne øynene tittet opp på meg.
«Gjør det vondt?» spurte han omsider.
«Ja, litt.» innrømmet jeg. Jeg så ned på ham, så plasteret på hånden hans.
«Gjør det vondt?» spurte jeg ham tilbake.
Han tenkte seg om. «Ja, litt.» svarte han.
Vi ble sittende i våre egne tanker etter det. Jeg klarte ikke helt å fordøye alt som hadde skjedd. Det var utrolig at det ikke hadde gått verre. Alt hadde vært en grumsete blanding av det verste uhell og den mest utrolige flaksen som fantes.
Blikket mitt landet på Benjamin igjen.
Hendelsen fra parkeringsplassen var enda ferskt i minnet. Måten han hadde aktivert hansken på ved kun å ta på den…
Jeg rynket brynene. «Du, Benjamin… Hvordan-»
Døren gikk plutselig opp igjen. Denne gangen trødde Naomi, Felix og Estera ut i gangen. Naomi smilte, hadde klart å roe seg ned nå.
«Benjamin, vi skal hjem nå. Si ha det til Ina.»
Lillebroren nikket og så opp på meg. «Ha det.»
«Ha det bra.» sa jeg tilbake. Han reiste seg, tuslet bort og grep hånden hennes, men rett før de skulle gå av sted, snudde han seg mot meg igjen.
«Sverdet ditt er veldig kult.»
Jeg kikket overrasket på ham, visste ikke hva jeg skulle si.
«Takk.» sa jeg til slutt, og for første gang fikk jeg se et lite smil komme over ansiktet hans.
De forlot gangen og jeg ble igjen alene. Jeg tok hansken ut av sportsbagen og ble sittende og se på den, tenkte på kampen med heksa.
Kanskje sverd ikke var så aller verst likevel.
Følg Magasinet Pegasus