Nøkken

Vannet var svart. Omkranset av en urørlig dis. Høye, stive gresstrå stakk gule opp av den tunge, gråhvite massen. Opp fra gresset, hang tynne, krumme bjørker, med hviskende løv, mellom mørke graner. Lubne skygger mellom lysende stilker. Ei gresshoppe sang ensomt. Himmelen var grå. Sola hadde ennå ikke erklært morgenen.

En mygg hoppet over vannflaten. Fulgte lukta av blod. Små krusninger utvidet seg under stankelbeina dens, i den blekklignende væsken.

Gresshoppa stilnet. Bjørkeløvet glemte vinden. Skogen ventet i spenning.

Vannet brøt opp. Ei armlang kule presset seg opp under myggen. Panisk og forvirret, vrimlet den tilbake til gresset. Gjemte seg mellom de trygge stråene.

Vannet rant fra objektet det hadde skjult. Drev fra, som om den var hedensk. Den skinte hvit. En hest. Umulig vakker, med glatt pels, og lang man, som allerede tørket til fyldige krøller. Øynene var svartere enn en demons. Førmorgenen lot et smalt, lite lys reflekteres der inne, i tomheten. Et ynkelig håp i ei natt av mørk håpløshet.

Pelsen begynte å stritte opp fra huden. Hesten tok seg opp av vannet. Ørsmå dråper falt mot gresset. Myggen kastet seg opp i lufta igjen, og slo seg ned på silkeryggen. Den klargjorde seg for stikket. Lente seg glupsk framover.

Hesten la ørene flatt bakover, og snappet den grå mulen etter insektet.

Myggen fløy hastig vekk igjen. En siste vanndråpe falt fra bunnen av hestens hale. Den ble i ett med sin oppstandelse. Forvandlet seg fra ei glitrende perle, til en del av det svarte, bunnløse intet. Et mutt klukk runget gjennom området. En lettende pause fra stillheten. Så dominerte den igjen. Trykket mot omgivelsene.

Det skulle heldigvis ikke vare lenge. Hesten løftet hodet, og åpnet neseborene, så den rosa innsidehuden kom til syne. Ørene stod stivt opp, vendt mot de skyggelagte trærne.

Et hulk. Et snufs. Rasling fra en busk. Knekk fra ei grein. Et mykt dump av noen som falt. Enda et hulk. Barnegråten tok til. Økte i styrke.

Alle fortapte sjeler søker tilflukt der ingen andre er.

Hesten bevegde seg gjennom gresset. Disen trakk seg unna de smekre beina. Kun gule, fryktløse strå kunne stryke over den myke pelsen, og de kraftige leddene.

Hovene lagde ingen lyd mot jorda. Spøkelset forsvant inn mellom trærne. Granene gjemte konglene sine under de tettsittende nålene. Stammene krenget unna skapningen. Dannet en formelig sti mot et brunt søkk i bakken.

Barnegråten sluknet. Med sin vridde fot på andre siden av ei rot, kikket ei jente opp på hesten, med sine store, brune øyne. Et spøkelse? En engel?

Hesten satte hovene stille i bakken. Ørene hang mot sidene. Den bøyde nakken, og berørte jentas lyse hår med mulen. Øynene hennes vokste og glitret. Tusen stjerner som regnet lysende, fra innsiden.

Hun løftet hånda. Rolig, men skjelven. Lot fingrene streife den gråstripete luggen. Pupillene begynte å pulsere i beundring og ærefryktig forvirring.

Med støtte fra engelen, heiste hun seg på ett bein. Ansiktet vred seg i smerte. Hun hadde et bein hun ikke lenger kunne stole på. Et ubrukelig bein. Et hensiktsløst bein.

Du er alene.

Hesten så på jenta. Det ene øret viftet fram og tilbake, men blikket vek ikke. Lysglimtet vokste i øyet. Jenta smilte. Øynene hennes var røde. Hovne. Matte og fortapte. Men hun smilte likevel. Da sekundene hadde drevet gjennom litt av øyeblikket, gjorde øynene også det.

Hun flyttet blikket sakte, mot den glatte, pelskledde ryggen. Hesten senket hodet. Øynene svartnet fullstendig. Jenta grep tak i manen. Hun tok sats med den gode foten, og kravlet seg opp på hesteryggen, som var akkurat lav nok. Da hun satte seg opp, knep hun øynene sammen, og klynket. Men smerten skulle hun glemme. Det var derfor hun var her. Derfor hun hadde kommet seg så langt.

---

---

Hesten klemte ørene inn mot nakken. Den samlet beina, og slengte halsen rundt seg. Med et langstrakt byks, hadde den kommet til vannbredden igjen. Grensa mellom blekkvannets død og skogens og trærnes liv. Alle musklene nedover hestens lår spente seg. Klare til det store spranget. Ut i det iskalde, kvelende dypet.

Jentas øyne var store. Hun stirret på vannet. Det svarte vannet. Det var som om Døden selv hadde lagt seg ned på skogbunnen. Bare mørke. Ingen tang. Ingen bunn. Ikke engang en liten fisk. Ikke engang en liten mygg, sprettende over vannflaten.

Hestens hover lettet fra bakken. Gresstråene reiste seg sprikende. Strakte seg opp etter vanskapningen. Jenta skrek. Høyt og skingrende. En lyd som ville spiddet ethvert menneskelig hjerte. Hadde det enda vært noen der til å høre det. Kun skogen var vitne. Vannet. Myggen. Himmelen som ble fortrukket av mørke bølger.

Vi flyr.

Et skarpt lys splintret skyene over dem. Lyste opp jentas ansikt. Avslørte panikken i de krympede pupillene. Den sanneste panikken man kunne finne. Et barn som fryktet for sitt eget liv. En jentunge som så døden inn i øynene. Ubønnhørlig vitende om hun aldri skulle få lov til å leve det virkelige livet, før det endte. For tidlig.

Vannet kom nærmere. Det var som om det mørknet mens avstanden minket. Jenta så seg selv. Et fargeløst ansikt mot svart bakgrunn. Det lyse håret blåst vekk fra ansiktet. Mørke, brune øyne, som hasselnøtter. En håndfull fregner over nesa. Lysebrunt strø over blek, myk hud. Røde kinn. Ikke av barnslig opprømthet. Hun hadde grått. Nå gråt hun igjen. Ikke av sorg. Ikke av fortapelse. Men av rå, overvirkelig frykt.

En ravn skrek fra ei gran. Så lettet den fra greina, og bega seg innover i skogen, på nattestille vinger. Jenta så den ikke. Hørte den ikke. Ville aldri hverken få sett eller hørt den. Hun var for langt nede. Omringet av små, hvite bobler, og isende vann. Mørke og atter mørke. Hestens pels ble mattere under henne. Mørkere. Ruere. Det var ikke en hest lenger. Hadde aldri vært det.

Jenta ønsket å grine, men hun var alt omringet av tårer. Ikke hennes egne, men andres. Andre som hadde fryktet for sitt bitte lille liv. Andre som hadde løpt fra det de trodde de hadde fryktet. Andre som henne.

Dypet kunne ikke synes, men det kunne heller ikke overflaten. Alt var mørkt. Svart og grumsete. Håpløsheten flommet inn i henne. Druknet henne innvendig. Ingen lys kunne reflekteres i øynene hennes. Lungene krympet. Hun trengte luft. Enten hun ville eller ikke.

Altfor vitende, åpnet hun munnen og trakk inn sitt siste åndedrag.

Over vannet var alt trykkende stille. Slik det alltid hadde vært. Tomt. Kaldt. Myggen hoppet fram fra skjulestedet i tustene, og vrimlet rundt på vannflaten. Små krusninger utvidet seg under den. Igjen. Lukta av blod var sterk, men umulig å nå. Myggen forstod, og returnerte skuffet tilbake til gresset, som ikke lenger badet i ugjennomsiktig dis. Gresshoppa begynte å synge igjen. Bjørka skalv på løvet. Verden rumlet i sorg.

Himmelen gråt.