Et kvart århundre med TG!

Tusenvis av deltakere, konserter, lysshow, konkurranser og verdensrekorder! Slik kjenner vi The Gathering i dag, men det har ikke alltid vært sånn. I 1992 trappet en gjeng venner opp i Skedsmohallen med en haug Amigaer, 800 doble stikkontakter skrudd for hånd på stiv installasjonskabel og kryssede fingre. Ikke visste de at dette var begynnelsen på landets største dataparty som 25 år senere skulle være et av påskens mest populære ungdomsarrangementer.

 

Nu jäklar, nu holder ni käften!

– Det skal være sånn at når du kommer på TG så kommer du hjem. Der kan du møte folk som deg selv. Du skal kunne føle at du kan puste ut og senke skuldrene og bare slappe helt av, for her kan du være hundre prosent deg selv.

 

Vegard Skjefstad, en av grunnleggerne av The Gathering, snakker nærmest på inn- og utpust i det han begynner å snakke. Kanskje ikke så rart når han skal fortelle en 25 år lang historie på en time.

 

– Det hele begynte jo med at vi skulle på et dataparty i Sverige i 91. Vi fylte bilen til randen med utstyr og stappet en av oss i bagasjerommet over grensen (for vi var for mange i bilen). Da vi ankom skolen datapartyet skulle være på hadde de rotet bort påmeldingsskjemaet vårt, så vi fikk ikke noe rom og ble plassert i gangen i stedet. Dette var vi ikke var særlig fornøyde med.

 

Denne skuffelsen skulle vise seg å være en gjennomgående følelse hele turen gjennom. Etter å enda en gang ha klaget på arrangørene av et annet dataparty den påskehelgen i 1991 smalt det fra noen småfrustrerte, svenske arrangører: “Nu jäklar, nu holder ni käften! Gör nåt bättre själv!” Og det var akkurat det de bestemte seg for å gjøre.

 

Etter å ha sendt ut discvites (invitasjoner på disketter kopiert og sendt i vanlig post) og spredd ordet via Crusaders Eurochart, samt utallige og dyre oppringninger til BBSer over hele Europa, var arenaen og tidspunktet satt. Hallen krevde at man la ut 1x1m fliser for å dekke til gulvet, og etter et døgn med sjakkbrett-legging, åpnet The Gathering for første gang dørene i påsken 1992. Nettverk var sporadisk og spredt, enten via parallell-nettverk gjennom printerporten for å spille Stunt Car Racer, eller nullmodem-kabler koblet til en BBS. Linjen ut var via en kilometer lang kabel til en av naboene, koblet om for gratis oppringing til diverse BBSer for å hente de nyeste releasene. Ethernet fantes den gangen, men overhodet ikke hjemme hos folk, og ihvertfall ikke på dataparty.

 

– Vi hadde jo vært ganske cocky og ville være de kuleste i miljøet så vi hadde satset på at det skulle komme rundt 600 personer, men så kom det jo cirka 1100 fra rundt om i hele Europa. Noe som ble en utfordring for oss 20 arrangører, vi hadde kanskje peil nok til å arrangere for 300.

 

Fire dager til ende ble det kodet, kopiert og drukket Cola til den store gullmedaljen (Pepsi var kjetteri). Folk sov i salene, en fyr smeltet fast liggeunderlaget sitt på en hovedstrømkabel som gikk tvers over gulvet (strømkabler var dyre per meter). 18 tommers Cerwin-Vega Earthquake-basser skapte stående lydbølger som ødela harddisker og annet utstyr som ikke tålte litt trøkk. Too loud? You’re too old! Anarki? Frihet? En nerds lekepark? The Gathering var alt man hadde drømt om.

 

– Vi hadde masse konkurranser. Fotballturnering hvor et lag ble disket for Pepsidrikking (du er jo ikke skikkelig nerd når du drikker Pepsi!), filmrom og flere leke-konkurranser.

 

Både PC og akseleratorkort på Amiga var godtatt i compoene, til sterke protester fra purist-miljøet. Vi hadde også diskettkastekonkurranse. Seks stykker ble dratt opp på scenen, og skulle kaste en diskett så langt ut i hallen som mulig. Premien var en hel eske disketter. I en hall med over tusen stykker er det ikke slik at alle følger med på scenen, så når det kommer en diskett fykende og treffer monitoren din kan du jo tenke deg hva som måtte skje. Det ble en slags food-fight med disketter, og første og siste gang for den type konkurranser.

 

Til tross for at knapt grunnpilarene i Skedsmohallen stod igjen etter arrangementet er Skjefstad sikker på hvertfall én ting:

– Vi klarte det bedre enn svenskene!

 

All the moms I want is bamsemums!

Etter to runder i Skedsmohallen flyttet TG til Rykkinnhallen. Året etter var de i Stavanger og så bar det videre til Vikingskipet i 1996 hvor de har blitt værende.

 

– I 97 ville jeg reise på TG men mamma nekta meg, så da startet jeg Player’s Party (nå Polar Party etter sammenslåing med Quake-klanen PolarBears) i protest og gjorde det i stedet. I 98 kom jeg endelig på TG. Desverre var det ikke nett det året, det var full katastrofe. Tusen folk gikk i tog rundt i Vikingskipet og ropte “Vi vil ha nett, tech må dø!”. De måtte faktisk ha folk som beskyttet de som skulle jobbe med å fikse nettet. Siden jeg ikke hadde nettverk så endte det med at jeg satte meg på tribunen og så utover det gigantiske lerretet, som gikk fra gulv til tak, og så på demoer. Etter det begynte jeg å hjelpe til og slik ble jeg sponsor og så crew. I 98 var det crew før jeg i 99 fikk ansvar for det nye crewet Tech:Linux, og da ble med inn i det som på den tiden var en ledelse bestående av ca 20 crewansvarlige. Sånn sett var det jo hell i uhell for meg, for hadde det vært nett i 98 hadde jeg kanskje aldri blitt engasjert i TG i det hele tatt. Forteller Andreas-Johann Østerdal Ulvestad, crew, arrangør og styremedlem av TG i tilsammen over 20 år.

 

Ulvestad har fulgt arrangementet fra å være et møtested for spesielt interesserte, til å bli en festival nesten all norsk ungdom vet om. TG vokste og utmerket seg som en seriøs tilbyder av datakultur. Men den gledelige veksten skulle vise seg å ikke være helt uproblematisk.

 

I 2006 kom sjokkbeskjeden: The Gathering ble ikke anerkjent som kulturarrangement og fikk et krav om tilbakebetaling av moms på 2 millioner for billettsalget for de siste 3 årene.

 

– Da dette skjedde måtte vi jobbe politisk og hadde møter med samtlige partier på Stortinget. Det gikk til og med et demonstrasjonstog i Hamar, “Anti moms-toget”. Det var en som hadde en parole hvor det stod All the moms I want is bamsemums!  Etter mye om og men fikk vi endret mva.loven til at også datakultur er fritatt for mva. slik som teater.

 

The Gathering slapp ikke bare å betale de to millionene, de kjempet datakulturen inn i merverdiloven.

 

Den nye ungdomskulturen

Ulvestad har fulgt utviklingen i data- og ungdomsmiljøet i over 15 år og kan fortelle at det er merkbare forskjeller både innad i miljøet og rundt hvilken sosial status datatreff har i samfunnet i dag.

 

– Da The Gathering begynte var det jo faktisk en av de få plassene du kunne få internett, uten å bli blakk på tellerskritt! Her kunne du tilbringe en hel helg eller påske på nettet! Her var det en frisone. Du kunne møte folk, du kunne være på internett og få tak i spill. Så skjedde det en popkulturell utviklingen rundt 2010. Det var rundt da at folk ikke rynket på nesen over dataspill lenger selv om mediene fortsatt prøver å fremstille datakultur som noe merkelig og rart. Det er ikke like sensasjonelt lenger, ingen stusser over det slik som før. Det er til og med folk i datamiljøet som ikke vet hva TG er. Noe som forteller litt om hvor mainstream det har blitt.

 

Ulvestad forklarer at TG kanskje alltid har vært en måte å ta tempen på nerdemiljøet på. Til tross for det mange tror, så er det ikke bare data og gaming som foregår i Vikingskipet hver påske.

 

– Det har alltid vært en viss fornemmelse av at det er mye merkelig på TG og at det er en arena for ny ungdomskultur. For eksempel i det cosplay ble noe interessant i samfunnet ble det også det på TG. Det har alltid vært en smeltedigel av nerde- og popkultur. Det begynte med demoer, som smeltet sammen med gaming som smeltet sammen med brettspill og slik har det bare utviklet seg videre. Datatreff har blitt et sted hvor alle subkulturer møtes.

 

The future Gathering

Når man ser på den enorme utviklingen datatreffet har hatt gjennom det siste kvarte århundre kan det være vanskelig å forestille seg noe annet enn at denne gjengen kommer til å vokse seg så store at skipet ikke rommer dem lenger. Men er dette en selvfølge?

 

– De neste to-tre årene vil miljøet endre seg veldig mye. Vil unge folk fortsatt reise på TG? Jeg arrangerte jo Polarparty fordi det faktisk ikke fantes noe annet. Men nå i denne tiden hvor alt er tilgjengelig så kan vi jo spørre oss om fremtidens ungdom vil fortsette å skape eller om vi nå har blitt for vante til å konsumere til å gidde å arrangere noe, spekulerer Ulvestad.

 

Skjefstad er sikker i sin sak på hva det er som gjelder for å fortsette TG-magien.

 

– Man skal ikke delta på TG, for å besøke en institusjon eller delta i trauste, gamle spor av konkurranser. Du skal vise frem hva DU kan få til og dele det med andre som lik deg selv og som forstår. Ikke gi folk det de vil ha, gi de det vil minnes. Om det er gaming, e-sport, demoscene eller phreaking spiller ingen rolle. Støtt de innovative, sære aktivitetene og skrot de som er på høyden. Våg å utfordre hele veien, gi de ting som er nye og freshe, ikke gamle og satte. Vis vei, ikke følg veien andre gir deg. Det er følelsen må vi gi videre til de som deltar på The Gathering!

---

Saken ble først publisert ved The Gatherings 25-årsjubileum i papirutgaven av Pegasus.

---

Denne artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International License. Denne lisensen gjelder kun for tekst og ikke for bildematerialet i artikkelen.

Ved bruk av tekst settes det pris på om det linkes til denne siden og at vi blir gjort oppmerksomme på bruken. E-post: pegasus@n4f.no.