Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Utgave #30 (2015) og har blitt revidert før publisering på nett.
Middelalderen var en tid rik på mytiske fortellinger.
Vi finner den majestetiske enhjørningen i mange av historiene fra denne magiske epoken. Som symbol og motiv var enhjørningen svært populær i Europa, og den kan sees i alt fra heraldiske våpenskjold til tekstil- og billedkunst i både kirker og slott.
Enhjørningen fikk en viktig plass i den kristne kulturen, men forestillingen om hesten med hornet er selvsagt mye eldre enn som så.
De første sporene vi finner etter enhjørningen er i det mystiske Østen. Blant urgamle jegerkulter mellom flodene i India, Kina og Mesopotamia oppsto historien om hestedyret som et avkom av gudene. De kinesiske sagnene spores til 1000 år før Kristus og forteller om enhjørningen Chi-Lin.[1]
Den liknet en hjort på størrelse med en okse og bar et 12 fot langt horn i pannen – intet mindre enn tre og en halv meter (!). Den var både sort, hvit, blå, gul og rød, men ble sjeldent sett ettersom den, slik som alle andre hellige dyr, lever i ensomhet.
Om du synes Chi-Lin høres mest ut som en Pokémon, har du helt rett. Den blir beskrevet som lysende og blinkende, var usannsynlig rask og vanskelig å fange. Samtidig ble den ansett som et edelt dyr som kunne bringe stor lykke.
En av de eldste kjente avbildningene av en enhjørning kan man finne i British Museum i London – der en egyptisk papyrusrull fra 1305-1170 f.Kr. viser et esel-lignende dyr med spiralhorn som spiller brettspill med en løve. Den stiliserte kunsten fra Egypt kan likevel være misvisende fordi dyr og mennesker blir fremstilt i profil, og det er ikke alltid like greit å si hvor mange horn man teller.
Det er nettopp dette aspektet ved enhjørningens horn som gjør den så spesiell.
I antikkens Europa finner vi spor etter enhjørningen i litteraturen. Man skulle tro den var en del av den greske mytologien, men langt der ifra. Enhjørningen er nedtegnet i den greske naturvitenskapen som et dyr som eksisterte i epoken. Observasjoner av enhjørninger ble nedskrevet av Artaxerxes den II’s livlege, en lærd mann ved navn Ktesias fra Knidos.
På én av legens reiser til India beskriver han et vesen med rumpe så stor som en hest, hvit kropp, rødt hode, mørkeblå øyne og med et flerfarget horn i pannen som målte halvannen fot langt. Han forteller også at de var så mektige og raske at ingen hest, eller andre dyr, kunne måle seg med dem.
Ktesias forteller om hvordan folk i Persia pulveriserte hornet og lagde helsebringende eliksirer av det.[2] Dyrets kjøtt var bittert og fullstendig uspiselig. De ble ifølge Ktesias kun fanget for å utnytte deres horn og leggben.
Da Aristoteles senere klassifiserte dyrene inn i den første naturhistorien, ble enhjørningen trukket frem som svært spesiell, og som middelalderens vitenskapelige autoritet er dette mye av grunnen til at vesenet fremkommer senere i kristen kontekst.
Fortellinger om enhjørninger i middelalderen finnes det mange av. Sjangeren som går igjen er moraliserende myter som omhandler den hellige jakten. Ofte starter historien med en konges ønske om å gi en enhjørning i gave til sin forlovede.
Det var nemlig slik at en enhjørning først lot seg temme om en jomfru tok den ved hornet.
Kongens menn blir sendt ut på jakt etter dette ville dyret som ikke lar seg temme. Først når enhjørningen bringes frem for den kommende prinsessen blir enhjørningen rolig. Det var nemlig slik at en enhjørning først lot seg temme om en jomfru tok den ved hornet. Dette var i hedensk sammenheng en obskøn oppfattelse av hornet som et fallossymbol.
I kristen religiøs kontekst ble derimot enhjørningen assosiert med Kristus, og ble av teologer tolket som en illustrasjon på forholdet mellom jomfru Maria og hennes sønn. Historiene ender ofte med at enhjørningen blir drept. Dette ble etter hvert et motiv som kunne symbolisere Kristus lidelse og død.
I renessansen fremkommer ofte enhjørningen i kombinasjon med humanistisk etiske motiver, eksempelvis i fremstillinger av de allegoriske dydene. Enhjørningens symbolverdi var renhet og kyskhet. Enhjørningen kunne også sikre et godt ekteskap.
I en teppeserie fra Nederland ser vi enhjørningen i seks tapisserier der hvert motiv er sansene – det som leder veien til fristelse. Smak, hørsel, syn, lukt og følelsessansen. Det siste teppet er en mystisk gåte og heter À Mon Seul Désir – «Det eneste jeg begjærer». Det viser en kvinne som heller sitt gull og edle stener i en kiste. Bildet blir tolket i ulike retninger som at det representerer kjærlighet, at det handler om å kvitte seg med verdslig materialitet til fordel for åndelige verdier. Enhjørningen spiller her en rolle som en slags veileder for gode verdier, og er med på å rettlede kvinnen forbi livets fristelser.
Dronning Elisabeth I av England, Jomfrudronningen, fikk i sin tid et enhjørningshorn i gave fra en eksentrisk sjøfarer ved navn Martin Frobisher. Hornet var utsmykket med kostbare juveler og var en av de mest verdifulle gavene hun mottok. Hornet ble på den tiden omtalt som et ekte enhjørningshorn, men var antagelig et horn fra en narhval. Frobisher fant nemlig hornet på en strand på én av sine reiser i nordvestlige Canada.
Gaven var selvsagt passende for jomfrudronningen av symbolske årsaker. Narhvalens horn er av samme materiale som elfenben og var i seg selv både sjeldent og eksklusivt.
Men hvor ble det av alle enhjørningene?
Det blir sagt at da Noah bygget arken i påvente av syndefloden og alle dyrene ble samlet parvis, rakk ikke enhjørningene frem før båten ble sjøsatt. Om det var enhjørningens hovmod og stolthet som gjorde at de fant det for godt å gå om bord i arken er ikke godt å si.
Samtidig finnes det optimistiske teorier om at den magiske enhjørningen gikk gjennom en metamorfose da floden kom og skapte seg om til et sjødyr.
Kanskje skapte de seg om til narhvaler?
Les mer om enhjørninger:
Lise Gotfredsen: Enhjørningen, (Samleren forlag, 1992) en fortelling om enhjørningens kulturhistorie på dansk med flere kunsthistoriske eksempler.
Odell Shepard: The Lore of the Unicorn (BiblioBazaar, 2008) Er et ny-trykk av originalen fra 1923 skrevet av den prisvinnende engelske professoren Odell Shepard. Den inneholder alt du trenger å vite før du legger ut på jakt etter dette mytiske vesenet.
Følg Magasinet Pegasus