Kamskjell-bikini og kaffe latte
Havfruer har vært et yndet tema i litteraturen, og vi kjenner alle til kjente eventyr som H. C. Andersens Den lille havfrue fra 1837 eller fra filmer som Walt Disneys The little mermaid basert på samme fortelling. I dag er vi vant til å se havfruer i flere forskjellige sammenhenger som blant annet den kjente kaffekjeden Starbucks logo eller i reklamer fra Herbal Essences. I en av de siste Pirates of the Caribbean filmene; On stranger tides, får havfruen som fabeldyr nytt innhold i sin myteomspunnede historie som voktere av Aqua de Vida – den hellige kalken som kan gi evig liv. Men hvor kommer egentlig disse forestillingene om vakre, men livsfarlige havkvinner fra? Her skal vi se på noen kulturhistoriske eksempler der kamskjell-bikini og havfrue-sjampo er mindre vanlig.
Alle havfruers mor
De første kjente beretningene om havfruer er fra Assyria (oldtidens Syria) ca 1000 år f.Kr. som forteller om den mytologiske gudinnen Atargatis. Vi finner henne avbildet på mynter og skulpturer, og den greske historikeren Ktesias fra Knidos (ca. 400 f.Kr.) fortalte om hennes tragedie. Atargatis var antatt å være mor til den legendariske dronningen Semiramis i Assyria. Hun var en gudinne, men forelsket seg i en dødelig; en alminnelig gjeter. Dessverre kom hun til skade for å drepe sin stakkars elsker.
Wikimedia commons / Public domain – no credit
Full av skam kastet hun seg i en innsjø og forvandlet seg til en fisk. Tross dette tiltaket kunne hun ikke skjule sin guddommelige natur, og derfor tok hun form som en havfrue med sin nakne kvinnelige overkropp med fiskehale. Allikevel er flere av de eldste fremstillingene av henne som en fisk med menneskeansikt og menneskebein. I antikkens Hellas ble hun ofte assosiert med fruktbarhetsgudinnen Afrodite, men også med de lumske Sirenene.
Livsfarlige
Sirener er i følge den greske mytologien vakre, men livsfarlige skapninger. Med sin tiltrekkende kraft og forlokkende sang kunne de lokke til seg sjøfolk og drukne dem. I antikkens kunst blir de skildret som fugler med menneskehode, og senere som kvinner med vinger og fugleføtter. Mot slutten av antikken blir de fremstilt som kvinner med fiskehaler – mer slik vi tenker på havfruer i dag.
Greske triks
I Homers epos blir det fortalt om at Kong Ulysses (Odyssevs) var nysgjerrig på sirenenes sang og lot alle sine sjøfolk tette igjen ørene sine med bivoks. Han instruerte dem så til å binde ham hardt fast til masten, slik at han kunne bevitne dem. Etter en stund skulle båten ha blitt omringet av de fortryllende sirenene som sang for å lokke mannskapet ut i vannet og drukne dem. Ettersom roerne ikke kunne høre sangen ble de ikke affektert av dem. Etter en stund, da de hadde kommet seg unna, lot han seg løsne fra tauene og var sådan en av de få som hadde bevitnet de livsfarlige vesenene og overlevd.
Vakre skapninger
Den italienske oppdageren Christopher Columbus rapporterte i 1493 at han hadde observert havfruer i farvannene rundt de karibiske øyer. I hans samtid ble det populært å dekorere alt fra sjøkart til seilskuter med havfruemotiver. Ludvig den 14. innførte havfruer som gallionsfigur, blant annet på båten til Marie Antoinette. Flere kunstnere, og især i romantikken, var svært glade i å male havfruer. Deres guddommelige natur tillot dem å male dem med blottet bryst, slik tradisjonen var. De ble ofte fremstilt erotiske også, i tråd med deres egenskap som maritime fristerinner. Ofte kan man se at de steller seg, speiler seg og grer håret ofte forbundet med en vanitas-symbolisme. Vanitas er forfengeligheten i mennesket, og har i historien vært brukt som et motiv for må minne mennesker på at vi alle skal eldes og dø.
Havfruemumier
I moderne tid har det vært flere oppsiktsvekkende funn av fossiler og skjeletter som har vært hevdet å bevise havfruenes eksistens. Et eksempel var det svindleriske forsøket som ble gjort på midten av 1800-tallet, mest sannsynlig på en øy i Stillehavet, der noen fabrikkerte en mumifisert havfrueskapning. Flere slike ble laget rundt om i verden. Én var så troverdig at den havnet i kuriositetsrommet i Barnum’s American Museum i 1842 – en såkalt Fiji-havfrue. Den hadde både spisse tenner og klør, men hadde en overbevisende menneskelighet kombinert med fiskekropp. Den vakte selvsagt stor begeistring og fascinasjon, men etter flere år viste analyser av materialene at den besto av et apehode og en kropp sydd sammen av fiskeskinn.
Følg Magasinet Pegasus