Han var høy og kjekk. Håret var akkurat passe bustete og brillene litt på skjeve. Elianna visste at hun kunne gå helt opp til ham uten at han kunne se henne. Fefolk var usynlig for mennesker, men det føltes tryggere ut her i buskene. Hun sukket tungt. Ofte kom hun hit, bare for å se på ham. Litt for ofte. Hun kunne ikke hjelpe for det. Det var liksom noe med ham. Mannen begynte å gå raskt nedover gaten og Elianna fulgte etter. Hun unnskyldte seg med at det var hennes plikt. Hun var tross alt en Vever. Deres magi og livsoppgave lå knyttet opp mot å lede utvalgte mennesker til deres rette skjebne og veve deres Livsteppe. Noen ble fulgt som barn, andre som voksne, helt frem til deres skjebne ble oppfylt. «Det er en stor ære, barnet mitt, og et stort ansvar,» oldemors ord klang tydelig i ørene hennes; «vi Vevere følger våre mennesker gjennom livet og sørger for at de tar de riktige valgene. Uansett hva de måtte være,» Da var det bare rett og rimelig å følge etter. Hele tiden. Elianna måtte småløpe for å holde tritt med ham. Mannen, som het William, var kommet frem til et skolebygg og var på vei til å gå inn. Elianna ba stille for seg selv om at han måtte vente på henne slik at hun kunne nå frem til ham. Plutselig stoppet han, og i et lite øyeblikk var det som om tiden sto stille. William snudde seg og hun kunne se de blå øynene hans stirre rett mot henne. Elianna ble stående å måpe. Ingen mennesker skulle være i stand til å se henne. Dette var ikke mulig. Og så like fort som det hadde skjedd, var det over, og William fortet seg inn i bygget og forsvant. Elianna holdt pusten. Dette måtte ingen få vite.
Han hadde sett henne. Elianna travet frem og tilbake på gulvet hjemme i hytten. Hun forsøkte å konsentrere seg om vevingen, men tankene ble dradd mot William. Og en fremtid. Sammen. Hun kunne bare drømme. Det var forbudt å blande seg inn i livene til menneskene. Hennes oppgave var å stå på sidelinjen og jobbe i det skjulte. Hun tok frem den lille veven sin. Elianna lot hånden gli over de løse trådene på bordet. Williams fremtidige skjebne. Før hun klarte å stoppe, nappet hun ut et langt, rødt hårstrå og tvinnet det sammen med en sølvtråd. Det var som om hun ikke hadde kontroll over seg selv. Hun vevde tråden inn i teppet. Sjokkert reiste hun seg fra arbeidet. Det var ikke mulig! Men det var for sent. Hun hadde begått en av de største tabuene en Vever kan gjøre; å veve seg selv inn i teppet til et menneske.
Elianna befant seg plutselig foran William. Han stod alene i et klasserom og bladde i noen papirer. Sjokkert snudde han seg og stirret på henne. Og så mildnet han i blikket, som om han visste at hun skulle komme. Elianna følte at hun kunne drukne i de dype, blå øynene hans. Han løftet hånden opp ansiktet hennes for å stryke vekk en løs hårlokk og hun snek hånden sin inn i hans. William smilte til henne og hun sukket som om hun hadde holdt pusten.Han bøyde seg over henne og hun kysset ham. Det var helt magisk. Som om det var meningen. En lettelse bredte seg over henne. De stod og så på hverandre en liten stund før de fulgte hverandre ut av klasserommet.
I tre uker hadde livet vært fantastisk. Elianna og William hadde vært med hverandre fra morgen til kveld. Alt av plikter og oppgaver var glemt. De levde kun for hverandre. Tvinnet sammen som om det alltid hadde vært slik. Elianna visste at dette ikke kunne vare. Snart ville de andre Veverne skjønne at hun var vekk. At hun hadde brutt loven. Hun visste at hun måtte forlate ham. Reise tilbake til hennes verden og følge sin plikt. Forvarselet slo henne som om hun ble truffet av en bil. Synet av William som falt til bakken. Skutt på åpen gate. Blodet fløt sakte ut fra kroppen hans, mens en ukjent mann løp av sted. Igjen stod en dame med langt rødt hår på andre siden av gaten med en baby i armene. Damen hylte og babyen gråt. Det var ikke bare hvem som helst. Det var henne. Det var fremtiden, hennes fremtid.
Det måtte ikke skje! William kunne ikke dø! En vond følelse bredte seg i magen. Hun kjente kvalmen velle opp i seg. Var dette hans skjebne? Skulle hun lede ham til hans død? Det kunne hun ikke! Hun måtte stoppe dette, koste hva det koste ville. Hun tenkte seg om. Hun hadde hørt de Eldste snakke om det forbudte vannet i Mørkeskogen. Å dyppe livstrådene i dette vannet før de ble vevd inn i Livsteppet, ville gjøre det mulig for en fe å endre en forutbestemt skjebne. Dette var den eneste måten. Hun måtte redde ham.
Elianna måtte først dra hjem og hente veveutstyret sitt, ellers ville ikke dette fungere. Hun håpet på at hun skulle gå usett, men i det hun kom hjem, stod oldemor der; «Elianna Månestråle hva har du gjort?!» Elianna knep øynene sammen og snudde seg vekk. For første gang følte hun anger. Oldemorens evner overgikk alle andre feer. Ikke bare kunne hun se skjebnen til mennesker, men også andre feer. «Du aner ikke hvilke konsekvenser dine handlinger kommer til å få,» Elianna hørte både sinne og skuffelse i oldemorens stemme. Elianna visste at hun ikke hadde mye hun skulle ha sagt, men følelsene for William var for sterke; «Jeg må oldemor, jeg kan ikke,» ordene hang fast i halsen. Hun kastet tingene hun trengte i vesken sin og gikk mot døren. «Bare tenk deg om, barnet mitt. Er han verdt det?» Elianna snudde seg mot oldemoren. Hun kunne se bekymringen i de bleke øynene hennes nå. Hun klarte ikke svare. «Gjør du dette, kan du aldri komme tilbake,» oldemorens ord var bestemte. Elianna sperret opp øynene, men nikket. Hun forstod hva hun måtte gjøre. Hun gav oldemoren en klem og strøk på dør, mens tårene rant nedover ansiktet hennes.
Det var lettere å finne Mørkeskogen enn hun hadde trodd. Og det tok heller ikke lang tid før hun fant vannet. Hennes evne til å finne steder hadde alltid vært god. Ofte kunne hun bare tenke seg til dem også bare dukket hun opp der. Elianna strødde tingene sine på bakken og gjorde klar veven. Hun dyppet forsiktig trådene i vannet. De ble med ett kullsvarte. Hun håpet på at dette var et bra tegn. Rundt henne begynte tåken å krype nærmere. Skogen føltes truende, men hun kunne ikke stoppe nå. Elianna tvinnet de mørke trådene inn i Williams teppe. Et svart område dannet seg på teppet. Med bestemt stemme sa hun høyt; «William skal ikke dø! Han skal leve,» Hun plukket opp saksen og klippet av tråden. Et tordenskrall rallet gjennom skogen og bakken ristet. Det var som om noe ble revet tvers over. Og så ble det helt stille. Elianna falt sammen på bakken og ble liggende helt urørlig.
I en liten leilighet utenfor byen stod en mørkhåret mann så og stirret ut av vinduet. Han var urolig. Det var noe som manglet. Den rødhårede jenten hadde omtrent ramlet inn i livet hans. Nå som hun ikke var her, føltes det som om han hadde mistet en del av seg. Hun hadde vært vekke i flere dager, og han var i ferd med å gi opp håpet om å se henne igjen. Da banket det på døren. Det var svakt, men han hørte det. William løp bort og åpnet opp. «Elianna!» Han grep fatt i henne idet hun nesten falt inn i rommet. Alle spørsmål han hadde om hva som hadde skjedd forsvant, og han ble bare stående og holde rundt henne. Elianna var blek og kald. Hun hadde problemer med å stå på beina og William løftet henne opp i armene sine. Noe var annerledes med henne, men det betydde ingenting. «Elianna, blir du hos meg?» William var spak i stemmen. Elianna nikket, mens William bar henne inn i huset.
Elianna satt i en gyngestol. Den lille jenta lå rolig i armene hennes og sov. Små lyserøde fjon krøllet seg på hodet hennes, men ellers lignet hun på William. Elianna nynnet en sang som folket hennes pleide å synge til barna. Hun og William hadde hatt det godt sammen, selv om hun innerst inne visste at noe hadde endret seg hos ham. Som om det hang en skygge over ham. Allikevel så elsket hun ham. Hun hadde gitt opp familien og livet som Vever for ham, men hun kunne ikke klandre ham for det. Det var hennes valg. Hun skulle akkurat til å legge barnet i sengen sin, da et forvarsel kom som en kuldegysning over henne. Det var gått mange år siden sist, og nå var det verre enn noen gang: Et grusomt mørke var på vei og det spredte seg raskere og raskere. Alle som kom borti ble syke og døde. Og det kom fra Mørkeskogen og det Forbudte Vannet. Elianna visste at dette måtte være hennes feil. Hun hadde forbannet dem alle. Hun måtte stoppe det.
I mørke natten ble lyden av fotspor lavere og lavere og en kunne akkurat skimte en skikkelse med langt rødt hår forsvinne i det fjerne. Ord som en gang ble sagt, lød som et svakt ekko; «Gjør du dette, kan du aldri komme tilbake,» men det var det ingen som hørte. Igjen stod en mann på trappen med en skygge over ansiktet og et fjernt blikk. Ingen visste nå hvilke konsekvenser Eliannas valg ville få. Spesielt ikke det lille barnet, som fortsatt lå lykkelig uvitende i sengen sin og sov.
Følg Magasinet Pegasus