Følg Magasinet Pegasus

Tåkevåt natt

Det første han merket var lukten.

Gjennom det meste av båtturen hadde han oppholdt seg under dekk, der den søtlige eimen fra kryddertønnene hadde maskert den salte sjølukten. Bare et par ganger, i de stille nattetimene, hadde han gått opp på dekk for å se på stjernene som speilte seg i den stille havoverflaten. Der, under den svake blafringen fra de store seilene, hadde han kjent på en ro som han sjelden fant nå for tiden. Det var godt å stå slik og bare være til.

Her inne i havna var det alt annet enn ro. Sjøfolk vrimlet rundt med kasser og sekker som enten skulle lastes eller losses. Handelsmenn og fiskere ropte ut reklame for varene sine til de forbipasserende. Musikk strømmet ut fra flere av vertshusene langs kaia, selv om det var tidlig på ettermiddagen. Og over det hele lå lukten.

Når han etterpå skulle beskrive denne lukten, slet han med å sette fingeren på hva det var med den. Han hadde vært i havner tidligere, der salt sjøvann og varm tjærelukt blandet seg med stank fra fiskerester og avfall i vannet. Han hadde kjent neseborene brette seg bakover i protest mot den sviende eimen fra ekskrementer og oppkast fra fulle sjøfolk, og kjent øynene renne da en tønne med parfyme falt i brosteinen bare noen meter unna. Han kunne gjenkjenne mange lukter, men dette var noe annet, noe som føltes kjent, men allikevel helt nytt.

“Doktor Cunningham?” Han snudde seg mot den lyse stemmen, og fikk se en ung kvinne med spørrende øyne. Hun var kledd i en enkel mørkegrå kjole, med en passende hatt satt litt på skrå oppe på det lyse, krøllete håret. Hun var høy, nesten like høy som ham, og den ranke holdningen vitnet om at hun slett ikke var den tjenestepiken han hadde forventet å møte. Han tok hånden opp til hattebremmen.

“Kall meg Alexander, er du snill. Og du er…?” Han prøvde å holde stemmen varm og avvæpnende, og hun smilte lett tilbake.

“Søster Judith Marlin. Jeg er sykesøster på St.Andrews hospital, og ble bedt om å vise deg til rommet ditt. Hvis du kan følge meg?” Han nikket bekreftende, og hun ledet an bort fra kaia. Bråket og lydene ble dempet med en gang de forsvant oppover en trang gate, og han kjente til sin lettelse at også lukten ble svakere. Men den forsvant ikke helt, stadig hang dette udefinerbare igjen i luften rundt ham, og han undret mer og mer på hva det kunne være.

Søster Judith ledet ham gjennom en liten labyrint av gater og smug oppover i byen. Bebyggelsen lå i en liten vik, og bakken skrånet oppover da de forlot havna. Han kjente derfor at svetten begynte å krype fram ved skjortekragen da de omsider stoppet foran en anonym, brun dør i en liten bakgate. Søster Judith virket å være vant til å ferdes i gatene, og så ikke ut til å være affektert av stigningen. Hun rakte ham en nøkkel.

“Jeg har sørget for at bagasjen blir fraktet hit i løpet av kvelden. Jeg skal la deg komme i orden på egenhånd, men vil være tilbake ved daggry for å følge deg til hospitalet. God kveld, doktor.” Med det ga hun ham en liten hilsen, og forlot ham foran den låste døren.

Han ble stående litt i den stille bakgaten før han rørte på seg. Det var stille her oppe, og luften virket lettere enn nede ved havna. Her hørte han bare måkene som en fjern bakgrunnslyd, og han trakk pusten dypt inn gjennom nesen for roe seg ned etter klatringen gjennom gatene. Lukten var der fortsatt.

Før han låste opp den brune døra gransket han nøkkelen han hadde fått i hånda. Den var tung og solid, med små skrapemerker etter årevis med bruk. Det var festet et lite anheng til det, knyttet med tynt skipsrep. Anhenget forestilte en fisk, med kort kropp og et stort hode. Hodet var nesten fullstendig dekket av et stort øye i glass, og hele framstillingen fikk et morbid utseende. Det var noe med det lille anhenget som gjorde ham urolig til sinns, og han skyndte seg å låse opp døren for å slippe å se mer på det.

Fiskenøkkel skygge png

Rommet var sparsommelig innredet, med et lite bord og to stoler, en enkel kommode med en vaskeservant, og en seng bak et lite forheng inne i hjørnet. På bordet brant det et stort og solid kubbelys, så det var tydelig at noen hadde vært innom og ordnet rommet tidligere på ettermiddagen. Det blafrende lyset hadde noe hjemlig over seg, som en kjærkommen varme i en ellers kald by.

Han sov dårlig den natten. Han hadde vært tidlig i seng, sliten etter båtturen, men søvnen hadde vært urolig. Han husket bare bruddstykker av drømmen, som at han hadde flyktet gjennom tett tåke uten å se veien foran seg. Og han husket et par øyne. Han kunne ikke sette fingeren på hvem eller hva øynene tilhørte, men husket hvordan de matte pupillene hadde snudd seg i hans retning. Trillrunde lyseblå pupiller i alt for store øyne som sakte dreiet seg mot ham for å sluke ham i blikket sitt. Han hadde prøvd å komme seg unna, men i drømmen hadde han stått frosset fast til stedet, ute av stand til å flytte på seg.

Han var kald og klam da han våknet, og gispet etter luft. Det tok lang tid før han fikk roet seg, og da var det alt begynt å lysne ute.

Selve hospitalet var som han hadde ventet. Han hadde fått beskrivelser av det før han takket ja til stillingen, og det så ut som hospitaler flest langs kysten. To operasjonssaler med to senger i hver, og tre store sovesaler der til sammen femten pasienter kunne tilbringe tiden mens de leget. I tillegg fantes det et kontor til ham, og et lite rom der de fire sykesøstrene kunne slappe av mellom rundene sine. På kontoret hans hadde det vært skuffer med journaler på pasientene, samt litt ekstra utstyr som sto igjen fra hans forgjenger. Han hadde prøvd å spørre søster Judith hva som hadde hendt med den forrige legen, men da hadde hun flakket litt med blikket og svart unnvikende. Nåvel, han fikk spørre distriktslege Ward neste gang han var i byen.

Det var for øyeblikket bare tre pasienter på hospitalet, noe som var usedvanlig få. Av dem hadde to høy feber, mens den siste hadde en enkel kuttskade i en fot. Han lot derfor sykesøstrene ta seg av pasientene, og tilbrakte heller dagen med å gå gjennom notatene og journalene inne på kontoret. Før han satte seg ned fant han frem noen luktesalter som ble brukt for å maskere lukten av infeksjoner og sår, og satte dem frem på skrivebordet. De hjalp litt mot hospitalfølelsen, men den underlige lukten som han nå begynte å bli kjent med trengte fortsatt gjennom. Han klarte fortsatt ikke å sette fingeren på hva det var han luktet, og han kjente at irritasjonen over det plaget ham litt. Han løsnet litt på snippen sin og klødde seg på halsen. Faktisk klødde han på begge sider, og han lurte på om han hadde pådratt seg myggstikk i løpet av natten. Det var vel ikke annet å vente helt ute ved kysten.

Sykesøstrene ordnet middag til ham som han spiste inne på kontoret, så da han endelig forlot hospitalet var det alt begynt å mørkne ute. Temperaturen hadde falt, og en døsig tåke hadde begynt å sige inn fra havet. Den virvlet rundt anklene deres da de forlot den store mursteinsbygningen, men oppe ved rommet hans var det fortsatt klarvær. Han tok farvel med søster Judith ute på gaten og ordnet seg til sengs med en gang han kom inn på rommet. I morgen måtte han ta en besøksrunde hos noen faste pasienter som den forrige legen hadde skrevet om i journalene sine.

Før han la seg gransket han halsen sin i det lille speilet over vaskeservanten, for å lete etter kilden til kløen han hadde kjent på hele dagen. Han strøk fingrene forsiktig ned langs sidene, mens han tok seg selv i å rytmisk åpne og lukke munnen. Han kunne ikke se bevis på stikk, bare noen røde linjer på hver side av halsen. Disse tilskrev han imidlertid den tidvis iherdige kløingen sin, så han bare vasket seg raskt i ansiktet før han la seg under dynen. Denne gang kom søvnen fort.

Da det dundret på døren trodde han først det var en del av drømmen. Men, når det ikke ga seg slo han etter hvert opp øynene. Det var helt mørkt i rommet, så han antok at det måtte være midt på natten en gang. Han hostet hardt for å rense halsen for slim, og ropte ut.

“Hva gjelder det?” Dundringen stoppet, og han klødde seg på halsen mens han hørte en kvinnestemme som svarte.

“Doktor, de må komme med en gang, det har skjedd en ulykke!” Han gjenkjente stemmen til søster Pollack, en av sykesøstrene ved hospitalet.

“Et øyeblikk, søster, jeg kommer straks!” Han kastet av seg dynen og satte beina i gulvet. Han vaklet bort til vaskefatet, og kjente at han hadde problemer med å flytte beina ordentlig. Han avskrev det som trøtthet, og kastet litt vann i ansiktet. Det sved i øynene, men han klarte å famle seg bort til stolen med klærne på. Skjorten virket å sitte fast i hendene hans mens han kledte seg, men omsider åpnet han døren ut mot sidegaten.

Der ute var verden hyllet inn i et grått teppe. Han ante mer enn så at søster Pollack sto der ute, og han måtte konsentrere seg for ikke å la frykten ta overhånd.

“Led an, søster Pollack!” Skikkelsen foran ham sa ikke et ord, men snudde seg og forsvant inn i tåkehavet. Han skyndte seg etter, og måtte småløpe for ikke å la omrisset hennes bli borte i alt det grå. Han kjente at han måtte gispe etter pusten i den fuktige luften, og klødde seg nok en gang på halsen. Han kjente at neglene hang seg opp i noe der, men tok seg ikke tid til å undersøke nærmere. I stedet ropte han ut i tåka mens han lot hånda stryke mot en husvegg ved siden av seg.

“Hva er det egentlig som har hendt? Hvem har blitt utsatt for en ulykke?”

Brått stoppet skikkelsen i tåka opp, og han måtte ta seg sammen for ikke å brase inn i den. Han støttet seg mot husveggen igjen, og kjente at det nå var blitt til et vindu. Halsen klødde, og han strevde for å puste. Munnen åpnet og lukket seg mens han hev etter pusten, og han kjente et gys gå gjennom kroppen da svaret kom.

“Jeg er redd det er deg, doktor.”

Han rykket bakover, og snublet til på de fuktige brosteinene. Han gikk ned i knestående, og kjente hvordan et isnende grøss gikk nedover ryggen hans. Han falt inn mot det store butikkvinduet ved siden av seg, og snudde seg mot det for å se speilbildet sitt. Han kunne se hvordan linjene på halsen hadde forandret seg til rekker med hudflapper som åpnet seg når han pustet. Sakte lot han blikket gli lenger opp, og stirret rett inn i matte, trillrunde lyseblå pupiller i øyne som var alt for store for hodet. Det slo ham hvor likt ansiktet i vinduet var det lille anhenget på nøkkelen hans, mens han plutselig ble oppmerksom på lukten igjen, sterkere enn noen gang. Var det hans egen ånde han luktet? Så hørte han stemmen bak seg på ny.

“Velkommen til Innsmouth, doktor.”

Fishman