Følg Magasinet Pegasus

Illustrasjon: Rocío Courtade

«There and back again»

Når jeg sier fantasy, hva tenker du på?

Kanskje er det sverd, helter i rustning, kanskje er det trollmenn med lange skjegg, eller drager som spruter ild. Eller kanskje er disse referansene litt utdatert i forhold til dagens noe mer varierte fantasy-sjanger.

Allikevel tror jeg nok det tar litt tid før du tenker på skog. I alle fall kommer den nok litt lenger ned på lista. Men skogen er viktig for denne sjangeren, kanskje viktigere enn alle de andre tingene jeg nevnte og sikkert også det du tenkte på.

Vi må snakke om villmark.

Illustrasjon: Rocío Courtade
Illustrasjon: Rocío Courtade

Men hva er egentlig villmark? Vi har ganske klare assosiasjoner til begrepet, men det kreves en ordentlig definisjon.

Innenfor den forholdsvis nye akademiske tradisjonen økokritikk, regnes ofte studien av konseptet villmark og måtene det brukes i kunst og litteratur som sentral. Her defineres villmark ofte som ikke bare ren natur, men den delen av naturen som ennå ikke har blitt underlagt sivilisasjonen. Altså er villmarken det usiviliserte, i motsetning til det siviliserte der man finner bebyggelse, jordbruk og menneskeliv.

Innenfor naturforvaltningen regner man som villmark de områdene som er mer enn fem kilometer fra nærmeste tekniske inngrep.

I fiksjonen går allikevel grensene ofte mye mer plutselig enn som så. Dessuten betyr ikke dette at fiksjonens villmarker alltid trenger å ha noe direkte med natur å gjøre. Det viktigste for en villmark er at den er et sted hvor menneskenes behov for produksjon, liv og organisasjon ikke finnes. Altså et sted hvor vi ikke kan overleve på de måtene vi er vant til.

I den mørke skogen

Det skulle vært vanskelig å finne noen som ikke kjenner til J. R. R. Tolkien, og hverken han eller verkene hans trenger egentlig noen større introduksjon. Selv om han kanskje ikke skal få æren for å ha oppfunnet den, definerte Tolkien fantasy-sjangeren med sitt forfatterskap. Her definerte han også et forhold mellom menneske (eller hobbit) og natur.

I Hobbiten tar reisefølget veien gjennom Myrkskog, hvor de fort går seg bort og må kjempe mot enorme edderkopper. Stedet Myrkskog får stå som representant for det farlige, og særlig i denne boka som motsetning på det hjemlige.

Denne dualismen kommer enda tydeligere til syne når vi sammenligner med Bilbos hjem. Selv om de ikke har avansert teknologi, ser vi at naturen der ikke er vill. Det er dyrket mark og blomster i vinduskarmen som dominerer; en slags kultivert idyll.

Tett skog som en kan gå seg vill i og edderkopper store nok til å spise en person gjør Myrkskog til et fullstendig ulevelig sted sett i forhold til Hobbsyssel.

Illustrasjon: Rocío Courtade
Illustrasjon: Rocío Courtade

Det er interessant å merke seg at Myrkskog, eller «Mirkwood» som den heter i den engelske originalen, ikke er et ord eller konsept som Tolkien selv diktet opp. Den tidlige fantasy-forfatteren William Morris, som kom før Tolkien, brukte dette navnet nettopp som et navn på en stor, mørk, ugjennomtrengelig skog. Morris hadde igjen dette navnet fra et eldre norrønt ord som betød noe som «mørk skog» og var i sin tid navn for mange slike steder. Helt tilbake til norrøn mytologi og i skaldediktene finner vi slike skoger som også der er farlige områder hvor vill natur råder.

Senere i Tolkiens verker, i Ringenes herre, finner vi mange villmarkssegmenter hvor karakterene må berge seg gjennom farlig og vill natur. Men særlig interessant er møtet med Treskjegg og entene i skogen Fangorn.

Etter å ha blitt overtalt av hobbitene bestemmer entene seg for å marsjere til krig mot Saruman. Sarumans soldater har hogget ned skogen der den kommer nærmest festningen hans.

Her ser vi altså en direkte konfrontasjon mellom Sarumans primitive industrisamfunn og naturens skapninger. Kanskje virker det litt platt som miljøbudskap om en skal lese det på den måten, særlig i disse tider. Men poenget med å snakke om denne hendelsen er at her gjør Tolkien motsetningen mellom villmark og sivilisasjon til noe konkret og sentralt for verdensbildet i fantasy-sjangeren.

Arthur, monsterjegeren

Fantasy-sjangeren er en ganske moderne oppfinnelse som sådan, men tradisjonene den er satt sammen av strekker seg langt tilbake. I de tidlige historiene om Kong Arthur finner vi mange av disse tradisjonene.

Her, før Arthur ble nedskrevet og definert i den formen de fleste kjenner ham som i dag, var han en walisisk folkehelt som figurerte i mange forskjellige eventyr og myter. Denne versjonen av Arthur var en kriger som beskyttet det britiske folket og landet.

Samtidig var han også en monsterjeger, og det var her den viktigste delen av rollen hans fantes. Arthur overvant blant annet en monster-katt, et magisk villsvin og minst en drage. Disse monstrene ble sett på som trusler mot vanlige folk, som ekstra farlige og skumle villdyr med en magisk side, og det var nødvendig å jakte på dem for å beskytte den siviliserte verden.

Arthur i disse mytene var også forbundet med den «andre verdenen» i walisisk folketro, Annwn. Denne andre verdenen var et magisk land og var også opphavet til mange overnaturlige og magiske skapninger. Herskeren av Annwn dro jevnlig ut på jakt i menneskenes verden for å hente de uheldiges sjeler. Arthur selv reiste til Annwn i flere historier, for å redde fanger eller hente skatter, og han besitter eiendeler som er såpass magiske at de også må ha kommet derfra.

Det er en nesten slående likhet mellom Arthur og en klassisk fantasy-eventyrer. De reiser begge inn i den farlige verdenen utenfor menneskenes sivilisasjon og kommer tilbake med magiske gjenstander som gjør dem mektigere.

Illustrasjon: Rocío Courtade
Illustrasjon: Rocío Courtade

Mann mot natur

I bunn og grunn er hele denne bruken av villmark forankret i noen helt konkrete behov som fantasy-sjangeren har for sine historier.

Det første er behovet for et sted hvor heltene kan bevise at de er verdige, både for seg selv, resten av deres verden og leseren. Dette må være et sted som er fullt av farer, slik at karakterene blir utfordret. Det må også være en klar grense mellom der folk bor og der det farlige finnes, slik at det er et aktivt (og heltemodig) valg å møte det farlige. Dermed blir det nødvendig for fantasy-fortellinger å skille skarpt mellom det noenlunde fredelige, kultiverte landskapet, og det farlige, ukultiverte.

Det hadde ikke vært strengt nødvendig at dette er en skog som sådan, men skogen er den mest intuitive villmarken. Allikevel går det som sagt an å se på som villmark alt det som ikke er underlagt menneskets behov for produksjon og organisasjon, og dermed kan alt fra et isøde til en post-apokalyptisk ruin bli villmark. Det må være et sted som er farlig, et sted som ikke gir fra seg de godene man forventer i en by eller landsby.

Fantasy-sjangeren sies ofte å handle om kampen mellom det gode og det onde, men den handler helt klart minst like mye om kampen mellom det siviliserte og det ville.

Det andre store behovet som styrer bruken av villmark i fantasy er behovet for å komme tilbake fra farene og bli hedret. Selvsagt kommer ikke dette alltid i form av en feiring av heltedåder, men det er viktig for fantasy-karakterer å komme tilbake inn i en trygg verden. Her kan de få heder for det de har gjort, returnere tapte skatter til rettmessige eiere, eller bare bruke opp alt gullet de har funnet.

Når heltene kommer tilbake til sivilisasjonen, vet de at de kommer tilbake til en verden som til sammenligning er fredelig og under kontroll. Uten dette stedet å komme tilbake til ville fortellingen vært som en endeløs kamp uten noen endelig belønning. Det er ikke uten grunn at både Bilbo i Hobbiten og Frodo i Ringenes herre til slutt ender med å reise hjem.

Når heltene i fantasy-fortellinger kjemper mot monstre er det ikke alltid man som leser tenker på at det faktisk er villmarken de kjemper mot. Heltene som representanter for sivilisasjonen går ut i naturen og legger den under seg.

Fantasy-sjangeren sies ofte å handle om kampen mellom det gode og det onde, men den handler helt klart minst like mye om kampen mellom det siviliserte og det ville. Natursynet i fantasy åpner nok sjelden for tanker om harmoni, men det finnes selvsagt interessante unntak.

Ofte ser man at heltene knytter bånd med villmarken i kampen sin mot den, gjerne gjennom sympatiske monstre som blir følgesvenner. Men selv disse tilfellene blir som regel fremstilt som unntak i et verdensbilde hvor villmark og sivilisasjon står i konflikt og motsetning.

Så hva gjør vi med dette? Fiksjon kan være et effektivt redskap for å påvirke måten vi ser ting på. Særlig i disse tider kan det være nyttig å ta et ekstra langt blikk på hvordan forholdet mellom mennesker og natur fremstilles i fiksjonens verden.

Og selv om fantasy kanskje fungerer som virkelighetsflukt er det lurt å spørre seg selv etter hvilke regler verdenen man flykter til er satt sammen.

Les mer om