Vi var fire løytnanter som red på jakt den dagen. Faktisk var vi fire de eneste overlevende løytnantene i Jemtlandske infanteriregiment etter vår tørn i Russland. Det var Alexander von Jacobsson, Bjørn von Gabrielsen, Gloria von Blixen og jeg. Av dem var det bare Gloria som var døpt med von-navnet. De andre hadde kastet seg på bølgen med å fortyske etternavnet så de skulle høres mer militære ut.
Vi hadde hvert vårt jaktgevær, og holdt utkikk etter alt som beveget seg, men alle visste hva vi egentlig håpet å finne. Troll. Vi hadde en inngrodd fandenivoldskhet etter felttoget, og ingen steder var sjansen for å treffe en slik mosegrodd rise større enn i de hjemlige jemtlandske skogene.
Gloria var den første som skjøt. Med et fornøyd smil knyttet hun en hareskrott i beltet. Hun var nydelig, hvitsminket, med en pudret parykk og oppkneppet uniformsjakke. Til min fortvilelse var hun allerede forlovet med von Gabrielsen.
Jeg ba en stille bønn om å gi henne jaktlykke. Ikke at hun trengte hjelp, men jeg likte å se henne smile.
«Se der», hvisket von Gabrielsen en stund senere og pekte. En kronhjort sto mellom trærne og drakk fra en bekk. Gloria nølte ikke i det hele tatt, la an og skjøt det praktfulle dyret før resten av oss rakk å reagere.
«Fanden spare, Gloria», sa von Gabrielsen. «Den var min!»
«Så får du plapre mindre neste gang», sa Gloria. «Det var akkurat den slags ubesluttsomhet som nesten fikk deg drept i Riga.»
Von Gabrielsen bet i seg et sint svar. Han hadde mye stolthet i den lille kroppen. Det var allerede sårt at Gloria var en tomme høyere enn ham, og han hadde flere ganger satt seg selv i stor fare på slagmarken for å vise at han i alle fall var tøffere enn henne.
Vi hengte opp hjorten så vi kunne hente den på hjemveien. Etter middagsrasten prøvde vi oss på fuglevilt. Muskettene var munnladde. Derfor fikk man bare én sjanse når fuglene flakset for livet.
Vi hadde ikke stått lenge før en jerpe lettet fra buskaset. Von Gabrielsen skjøt først, men bommet. Gloria tok seg bedre tid. Fuglen holdt på å komme seg utenfor rekkevidde, og det ble et stadig vanskeligere skudd, men Gloria trakk av i tide og dyret falt livløst til bakken.
Von Gabrielsen bannet og slengte musketten fra seg i sinne.
Resten av dagen fortsatte i det samme sporet. Von Gabrielsen ble mer og mer misfornøyd med jaktlykken sin, og jo sintere han ble, desto dårligere skjøt han. Samtidig var Gloria den rene Artemis. Det klare, faste blikket oppdaget enhver bevegelse, og en mer treffsikker skytter fantes ikke noe sted i verden den dagen.
«Død og pine!» ropte von Gabrielsen til slutt. «Har du ikke skam i livet, Gloria?» Han var rød i fjeset og holdt knyttnevene strakt ned langs siden. «Du ødelegger jakten for oss alle.»
Von Jacobsson og jeg hadde fått henholdsvis en bever og en hare, og jeg var i alle fall fornøyd med det. For min del syntes jeg at Glorias dyktighet bare var en fryd å bivåne. Det var hele grunnen til at jeg hadde invitert dem med på denne turen.
«Kanskje vi skal dele lag?» foreslo von Jacobsson forsiktig. «Da får vi dekket et større område, og …»
«Nei», sa von Gabrielsen bryskt. «Jeg synes Gloria skal ta med seg trofeene sine og dra hjem, før hun ribber skogen for alt liv.»
Gloria, som hele tiden hadde vist en rosverdig overbærenhet med von Gabrielsens følelsesutbrudd, hadde fått nok. Jeg så det på hele henne idet hun trakk pusten for å svare forloveden. Jeg la en hånd på skulderen hennes for å roe henne ned. Det ville hun ikke vite noe av, og ristet den av seg før hun gikk mot von Gabrielsen med lyn i blikket. «Jeg drar ikke hjem alene», sa hun. «Du kan få hjelpe meg å bære, så ser det i alle fall ut som om du har truffet noe.»
«Ta ikke den tonen med meg, frøken», svarte von Gabrielsen iskaldt. Han holdt en kraftig pekefinger opp foran seg.
«Det er løytnant von Blixen, hvis du skal oppføre deg sånn», sa Gloria. «Og du kan ikke skylde på meg for at du har skutt dårligere enn en full kosakk i hele dag.»
«Ikke er det jeg som har skutt ringt, det er du som har hatt flaks», sa von Gabrielsen.
Jeg gned meg i ansiktet med håndflaten, uten å tenke over hva det kunne gjøre med sminken. Hva var det han holdt på med? De hadde vært forlovet i nesten et år, og så kjente han henne ikke bedre enn at han trakk evnene hennes i tvil? Alle som hadde tjenestegjort i mer enn tre minutter sammen med Gloria von Blixen, visste at det ikke var noe hun var mer stolt av enn sine egne ferdigheter. Hun hadde brukt hundrevis av timer på å mestre alle mulige våpen hun trodde hun kunne komme til å få bruk for. Hun var dyktig og visste det.
«Flaks? Jeg skal gi deg flaks.» Gloria hamret kulen på plass i geværet med mer kraft enn nødvendig. «Ser du det ekornet der borte?» Hun la musketten til skulderen og siktet.
Von Gabrielsen grep tak i geværløpet og dro det til siden. Det smalt og de to hissigproppene ble innhyllet i kruttrøyk.
«Gjør det der igjen, og neste gang blir det deg jeg skyter», freste Gloria. «Din innbilske drittsekk. Ikke prøv å late som om du er den beste her. Du er en en middelmådig løytnant, en gjennomsnittlig skytter og en utilfredsstillende elsker.»
Jeg sto som lamslått og så katastrofen komme. Det var som om et løpsk firspann kom mot meg i forrykende fart mens vognen vinglet ukontrollert fra den ene siden av gaten til den andre. Det var ikke noe tvil om at den kom til å velte, spørsmålet var når, og det var ikke noe jeg kunne gjøre for å stoppe det. Von Jacobsson forsøkte å snakke til dem, men krangelen var langt forbi det punktet der høflighet hadde noen virkning.
Et tørt smell fikk tiden til å stanse opp. Alt ble stille. Gloria tok seg til kinnet, mens von Gabrielsen løftet hånden for å fike til henne igjen.
«Be om unnskyldning, ellers krever jeg oppreisning», sa Gloria. Stemmen hennes var monoton og kald, og jeg hadde aldri hørt henne sintere før.
«Aldri! Du får som fortjent, din førkje». Von Gabrielsen slo igjen.
Gloria tok imot slaget. En skimrende rød dråpe rant fra munnviken og ned på den hvite haken hennes, mens hun med avmålte bevegelser trakk av seg geiteskinnshansken fra den venstre hånden.
«La oss se om du tør å gjenta det der med kårde i hånd», sa hun og dasket ham i ansiktet med hansken.
«Mer enn gjerne», svarte von Gabrielsen og snudde seg mot meg og von Jacobsson. «Vi trenger sekundanter.»
«Nei, besinn dere», sa von Jacobsson. «Sov på det en natt, og hvis dere fremdeles har lyst til å gå løs på hverandre med blanke klinger i morgen, så stiller vi opp, ikke sant?» Han så på meg, og jeg nikket.
«Vi forlater ikke skogen før dette er avgjort», sa Gloria.
Von Gabrielsen var enig. «Hold jakken min, Alexander.»
Slik ble von Jacobsson sekundanten hans, mens jeg fikk assistere Gloria. Det var på en måte passende at vi kvinner fikk holde sammen.
Vi fant ingen lysning i skogen, så duellen fant sted mellom to enorme furuer der skogbunnen var noenlunde flat og dekket av brune barnåler. Duellantene stilte seg opp, begge i regimentets stramme, grå knebukser, med skjorter så hvite at de nesten lyste. Gloria hadde tatt av seg parykken, og det lange, blonde håret hang i en flette nedover ryggen.
Von Gabrielsen var også barhodet, og de korte, pistrete hårtustene hans sto rett til værs.
«Er dere helt sikre på at dette ikke kan løses på noen annen måte?» spurte jeg. Ingen av dem svarte. Jeg sukket og trakk frem et lommetørkle. «Til første blodsdråpe, da», sa jeg og lot lommetørkleet falle.
Jeg var ikke redd for at Gloria skulle tape. Hun var en ekte fektemester, og selv om von Gabrielsen skulle klare å hamle opp med henne, kunne jeg sørge for at kampen fikk det utfallet jeg ville ha.
Jeg har alltid vært forsiktig med å bruke evnene mine. Hvis de ble oppdaget ville jeg bli sendt av gårde på flekken. Jeg har hørt nok av historier om begavede folk som ble tvangsimmatrikulert på teologisk fakultet, og som etter et lynstudie ble sendt i kloster for aldri å bli sett igjen. Det skulle ikke skje meg.
Lommetørkleet traff bakken, og Gloria bykset mot forloveden. Hun gjorde et elegant utfall som von Gabrielsen bare så vidt fikk skjøvet til siden. Så gjorde han selv noen hurtige stikk. Gloria parerte dem enkelt.
Bra. Ingen av dem holdt igjen.
Duellen bølget frem og tilbake. Det var ingen tvil om at von Gabrielsen var den sterkeste, men Gloria hadde uendelig mye mer teknikk og finesse. Han hugget og stakk, kraftige bevegelser som ville etterlatt stygge sår. Gloria parerte der hun kunne, unnvek der hun måtte, og som en hissig mink var hun hele tiden klar med motangrep som tvang motstanderen til å rygge. Jeg skal ikke si at hun lekte med ham, men det virket slik da hun bestemte seg for å sette inn nådestøtet.
Von Gabrielsen stakk høyt. Gloria byttet posisjon fra secunda til quarta slik at støtet gled harmløst ut til siden, og i samme bevegelse gjorde hun et kort motangrep. Ikke et ordentlig utfall, bare et stikk som skulle være akkurat langt nok til å spidde skulderen hans.
Jeg ga von Gabrielsen et mentalt dytt så Glorias kårde gled inn i brystet på ham i stedet. En rose blomstret på skjorten hans og vokste seg større og større mens han langsomt sank sammen.
Ingen av oss sa noe. Von Gabrielsen rallet svakt noen ganger, før han ble stille.
«Elendige stabeis», hvisket Gloria til slutt.
Jeg tok kården fra henne og tørket den med lommetørkleet som hadde startet duellen.
«Jaktulykke», sa von Jacobsson. «Det var egentlig fint at dere ikke ventet til i morgen. Det blir lettere å bortforklare nå.» Han hadde tårer i øynene, men det var noe mer med blikket han sendte meg. Hadde han sett hva jeg var i stand til? Det kunne han ikke få fortelle videre. Synd, for han var egentlig en fin kamerat.
Jeg rakte Gloria vesten og jakken og hjalp henne på med parykken. Samtidig laget jeg en bris som blåste over det blodstenkte liket og inn i skogen.
«Må vi lyve for presten også for å få ham i vigslet jord?», sa von Jacobsson. «De tar jo ikke imot duellanter.»
«Hysj», sa Gloria. «Hva var det?»
Von Jacobsson tiet, og vi sto og lyttet. Det kom en lyd fra et stort vesen som snuste. Like etter braket det i et tre som veltet, og sniffelyden ble sterkere.
Jeg vekslet skrekkslagne blikk med von Jacobsson og Gloria, før jeg så ned på von Gabrielsen. Her hadde det vært mer enn nok kristenmannsblod.
Et nytt tre veltet, og vi kunne høre gryntingen fra trollet som nærmet seg. Jeg tok Gloria i hånden og begynte å løpe. Von Jacobsson forsvant inn i skogen i en annen retning. Jeg unnet ham ikke å ende sine dager i magen på et troll, men det var viktigere å holde evnen min hemmelig. Da han snublet i en rot som plutselig hevet seg noen tommer, visste jeg at jeg var trygg.
Jeg kastet et blikk på Gloria der vi løp hånd i hånd gjennom skogen. Hun var vakrere enn noensinne. Jeg måtte smile. Tross alt endte jaktturen akkurat slik jeg hadde håpet.
Følg Magasinet Pegasus