Det blinket litt i gatelysene før de slo seg på.
Selv om klokken hadde bikket elleve på kvelden, så var det fremdeles ganske lyst ute. Sensommernettene var rare på den måten. Litt som om dagen aldri helt ville slippe taket. Den intense, gule solen var på vei ned og farget skyene gylne på den rosa og lilla horisonten. De høye bygningene kastet lange skygger og gatene lå mørke og kjølige i kontrast til den fargerike himmelhvelvingen over seg.
Jeg beveget meg hurtig fremover. Tempoet var så fort jeg kunne få det uten at det ble regnet som jogging. Det ristet og lagde lyd oppi den store tursekken.
På vei inn mot sentrum, ble det stadig flere mennesker på fortauene. De fleste hadde kurs mot utestedene i gågaten. Det var en annen ting med sensommeren. Det var så mye mer liv. Ellers i året pleide disse gatene nærmest å ligge folketomme. Jeg hadde helt glemt hvor mange folk som var ute på kvelder som denne.
Musikk øste ut fra barene. Alle de forskjellige partylåtene smeltet sammen til et virvar av toner og bass. Fengende rytmer kjempet om dominans og lyden av fulle folk som sang med, hørtes i det fjerne.
Tursekken hang tung på ryggen min. Den var stappet full til randen og nådde opp forbi hodet mitt. Det hadde gått greit i starten med en gang jeg dro, men jeg begynte å merke nå at jeg muligens hadde feilberegnet litt da jeg pakket. Mange av tingene jeg hadde tatt med meg føltes som gode ideer der og da, men nå i ettertid begynte jeg å angre. Jeg mener, det kom garantert til å være en stekepanne der jeg skulle. Og jeg kunne bare kjøpt ny hermetikk. Det var overhode ikke nødvendig å ta med alt som sto igjen i skapene.
Som vanlig trumfet etterpåklokskapen planleggingsevnen min.
Jeg kjente meg klønete og baktung der jeg navigerte meg så godt jeg kunne forbi fotgjengerne på fortauet. Jeg skilte meg merkbart ut der jeg fortet meg fremover. Mens de fleste kom gående i sine bedre antrekk, kom jeg humpende bortover i slappe treningsbukser og en allværsjakke som hadde fått levd opp til navnet sitt. En bustete flette dinglet ned over skulderen min og presentasjon var det siste jeg hadde tatt i betraktning før jeg gikk ut døren. Ikke det at det hadde noe å si uansett. Dette var bare midlertidig. Jeg fikk sendt noen blikk mot meg, men for det meste var folk opptatt med sitt. En raring med tursekk en sen lørdagskveld, var på langt nær det mest spennende å se omkring her.
Ut av to taxier kom en gjeng ikledd fargerike karnevalskostymer. I midten av følget, var en kvinne med en glitrende plastikk tiara. Utdrikningslaget løp av gårde med latter og godt humør. I forhold til dem, gled jeg anonymt inn i folkemengden.
Vel inne i sentrum, så ble det betydelig vanskeligere å gå slalåm mellom alle menneskene. Å komme seg forbi så mange folk på byen var frustrerende nok til vanlig. Nå, med en gigantisk sekk på ryggen, så var det helt håpløst. Jeg måtte knuffe meg frem så godt jeg kunne. Sekken fungerte som en improvisert kufanger der den hjalp til å brøyte vei. I alt slitet, begynte jeg å lure på om jeg noen gang kom til å bli vant til mennesker.
Det hadde vært mye lettere å ta omveien gjennom parken. Det var færre folk der, og selv om det var lengre, så ville det i alt tatt kortere tid å komme seg frem.
Men det var ikke et alternativ i kveld.
Akkurat nå var folkehavet nøyaktig det jeg trengte.
Da jeg kom inn i gågaten, overdøvet menneskene musikken. Høylytte stemmer hørtes fra alle kanter. Det var nærmest umulig å skille dem fra hverandre der de smeltet sammen til et eneste leven av skrik og skrål.
Derfor overrasket det meg da jeg plutselig hørte en kjent stemme i alt bråket.
«Sara!»
Blikket mitt søkte i retning av stemmen.
«Sara! Sara, her!» kom det fra et av de inngjerdede områdene foran utestedene.
Denne gangen så jeg armen som vinket entusiastisk til meg. Jenta smilte bredt der hun sto lent over rekkverket. Hun hadde en øl i den ene hånden og mobilen i den andre. Jeg brøytet meg forbi et kjærestepar og gikk bort til henne.
Så fort jeg var innen rekkevidde, ble jeg straks dratt inn i en klem.
Da hun slapp meg, gled blikket hennes opp og ned sekken. Hun flirte.
«Skal du på tur?»
Før jeg fikk svart, så det ut som hun brått kom på noe. Uttrykket hennes forandret seg.
«Vent. Reiser du nå? Sånn for godt?» spurte hun overrasket.
«For godt? Det høres dramatisk ut», sa jeg tilbake.
«Du skulle sagt noe! Vi kunne hatt avskjedsfest», utbrøt hun skuffet.
Jeg lo lett. «Ja… Du får feste nok for oss begge i kveld», foreslo jeg.
Jeg så meg om. Jeg kunne ikke se noen av dem. Det betydde selvfølgelig ikke at de ikke var der. Jeg kunne ikke bli stående her lenge.
Jeg skulle akkurat til å si noe for å avslutte samtalen, men hun kom meg i forkjøpet.
«Så du skal ta en nattbuss da, eller?»
Hun tok en slurk av ølen og flyttet litt på mobilen i hånden.
Jeg nikket. «Jepp. Den går nå snart.»
Den egentlige planen var en vanlig buss i morgen. Men det var visst heller ikke et alternativ lenger. De hadde funnet ut av den lille planen min kjappere enn jeg forutså. De var fordømt flinke til det der.
Hun la armene i kors på rekkverket.
«Hvor lenge blir du borte?»
«Jeg er ikke helt sikker. Tenker å ta det litt på sparket.»
Jeg kikket diskré på klokken. Jeg hadde ikke tid til dette.
«Og moren din er ok med det?» fulgte hun opp med. Hun så med ett litt ukomfortabel ut. Hånden fiklet med mobilen.
«Jeg mener, siden det ikke er så lenge siden begravelsen til Emily og sånt, liksom…»
Jeg rettet på stroppene på sekken.
«Vi snakket om det. Hun er ikke så gira, men hun skjønner at jeg har godt av å reise bort litt», forklarte jeg og ga henne et betryggende smil.
«Dessuten, så er det bedre enn at jeg bare går rundt og sturer her», la jeg til og trakk på skuldrene. Jeg fikk omsider et smil tilbake. Hun rakte ut armen og ga meg en ny klem.
«Du må ringe når du kommer tilbake. Vi kan ta en velkomstfest isteden!» sa hun og gjorde en skål med ølen mot meg. Jeg gjengjeldte skålen tomhendt.
«Vi ses», sa jeg og grep stroppene, før jeg snudde meg og fortsatte gjennom gågaten.
Jeg så meg ikke tilbake. Det var ikke noe poeng. Jeg kom aldri til å se henne igjen.
Og jeg visste allerede at jeg ble forfulgt.
Busstasjonen lå litt i utkanten av sentrum.
Så fort man var ute av gågaten, så trengte man bare å følge bilveien bort til kjøpesenteret. Etter det tok man snarveien over parkeringsplassen og endte opp rett ved holdeplassene.
Jeg var gjennom første fase nå, men det var også den letteste. Så lenge det var mennesker rundt meg, så kunne de ikke gjøre noe. Gågaten var trygg. Det samme var bilveien hvis jeg var heldig. Det var jeg.
Siden natten enda var ung, så var det fortsatt mange som var ute og spaserte. Sammen med trafikken på bilveien, så utgjorde dette den perfekte kombinasjonen.
Av og til kunne jeg synes at jeg skimtet noe som beveget seg mellom bygningene. For all del, det kunne godt være noe jeg bare innbilte meg, men det gagnet meg mer å tenke på den andre muligheten. Var det det jeg trodde det var, så håpte jeg virkelig at bussen var i rute. For hvis jeg ankom perrongen og den ikke var der, og de fikk tak i meg…
Vel, da kunne jeg si takk og farvel til denne kroppen.
Nå kom den vanskelige delen. Jo nærmere jeg kom kjøpesenteret, jo færre folk møtte jeg på. Nå som jeg var her, så var det ingen å se i det hele tatt.
Dagslyset hadde sakte, men sikkert ebbet ut nå, som en lyspære med en sviktende glødetråd. Gatelysene sendte gule søyler ned på asfalten.
Jeg satte kursen rett mot parkeringsplassen, og gikk med lange og raske steg. Fletten svaiet frem og tilbake over brystet mitt. Jeg stirret årvåkent rundt meg, skannet hele området etter bevegelser.
Innholdet i tursekken ristet og lagde så mye lyd at jeg ikke hørte dem komme.
Men en kjapp titt bakover bekreftet mistanken. Under den ene gatelykten sto en av dem. Det sterke lyset la fjeset i en mørk skygge. Det var umulig å se noen ansiktstrekk. Det var bare et sort hull under hetten.
Jeg la på sprang.
Følget mitt gjorde det samme.
Det dukket opp flere av dem, men jeg kunne ikke fastslå hvor mange. En av dem ropte noe til meg, men jeg følte ikke helt for å stoppe og diskutere akkurat nå.
I full fart rundet jeg hjørnet på kjøpesenteret og så busstasjonen. Det var lys på perrongen og bussen sto klar til avgang. Duringen fra motoren var som sang i ørene mine, og de åpne dørene var det mest innbydende jeg hadde sett på lenge. Jeg grep stroppene på ryggsekken og løp med alt jeg hadde av krefter. Joggeskoene smalt høylytt mot asfalten. Vannflasken hoppet ut av sidelommen og traff bakken med et klask. Den forsvant bak meg der jeg bykset ut på perrongen.
Jaja, jeg var ikke tørst uansett, tenkte jeg, og dro stroppene av skuldrene.
Tursekken ble kylt inn i bagasjerommet. Jeg flyttet meg ikke før bagasjeluken gikk igjen.
Så fort den var lukket, spaserte jeg rolig inn i bussen. Bussjåføren så spørrende på meg.
«God kveld», hilste jeg.
Jeg betalte for billetten og gikk innover i bussen. Det var overraskende mange passasjerer om bord. Det forklarte hvorfor de ikke hadde fulgt etter meg ut på perrongen. De ville nødig skape spetakkel foran så mange øyenvitner.
Jeg fant en plass midt i bussen og satte meg. Vindusplass så klart.
Jeg måtte jo ta farvel med avskjedskomiteen.
De mørke silhuettene holdt seg på parkeringsplassen der de fulgte med fra skyggene. Jeg kunne føle hvordan de spisse blikkene iakttok meg. Det var nok ikke god stemning der ute.
Bussdørene lukket seg med et høyt pes og bussen begynte endelig å kjøre.
Med et smil om munnen, løftet jeg hånden og vinket til dem. De hadde tross alt gjort et tappert forsøk. Tappert, men ikke godt nok.
De hadde ikke klart å redde denne jenta.
Bussen kjørte av sted og de ble borte i mørket.
Jeg pustet ut og sank sammen i setet. Litt senere slo sjåføren på høyttaleren og informerte om destinasjon og reisetid. Han minte også om at det var påbudt med sikkerhetsbelte. Luften ble fylt av lyden av et dusin passasjerer som motvillig tok av seg ytterjakker og satte seg opp for å feste beltene sine. Jeg lente meg mot vinduet og tok et taust farvel med byen mens vi kjørte gjennom den.
Tre år, tenkte jeg. Det føltes som lenger.
Jeg hvilte pannen mot den kjølige ruten. Minnene passerte i samkjør med byen.
Torget. Der jeg fant henne.
Parken. Der søsteren fant meg.
Alle gatene og bygningene vi ferdet gjennom.
Nabolagene utenfor sentrum.
Huset deres.
De landlige områdene.
Skogen.
Stedet vi fant den.
Strekningen vi jaktet den.
Stedet Emily døde.
Jeg så ut på trærne som suste forbi, på den mørke, tomme skogen. I et kort øyeblikk tillot jeg meg å huske den kvelden. Huske alle feilene vi gjorde. Huske blikket hun ga meg før den var over henne. Huske synet av at den rev henne i stykker.
Jeg stoppet der. Jeg nektet meg selv å tenke på det som fulgte etterpå.
Isteden ble jeg sittende og stirre ut vinduet i lang tid. Med så få lyktestolper utenfor, ble omverdenen bekmørk. Den lille lampen over meg lagde gjenskinn i ruten, og jeg ble obs på mitt eget speilbilde.
Det var noe anklagende i øynene. Det irriterte meg.
Jeg skrudde av lampen.
Følg Magasinet Pegasus