Fyllebrølet ble fulgt av en kjøttfull neve. Den traff soveromsveggen med så tøylesløs kraft at hele det lille, laftede tømmerhuset ristet på grunnmuren. Heldigvis ville omstendighetene ha det slik at Markus’ fordrukne stefar denne gang hadde funnet det for godt å gå berserk inne på sitt eget soverom – det han frem til forrige vinter hadde delt med Markus’ sårt savnede, men nå akk så døde mor. Sult, snø, is og kulde hadde fått tæringen til å sette seg i brystet hennes, mens hennes andre ektemann hadde drukket opp sparepengene som kunne ha gått til å hente henne en lege, og kjøpt mat til å fø de munnene han hadde ansvar for å mette. Da pengene tok slutt, hadde stefaren kokt sprit på de dyrebare såpotetene de trengte å sette ut i åkeren for å få mat til å overleve den neste vinteren.
Nåvel, tenkte Markus i den skremmende stillheten som fulgte stefarens utbrudd, og strøk forsiktig over en dagsfersk blåveis på kinnet. Hans kjære mor var ikke det første offeret for sult og sykdom på det lille småkårsbruket han kalte hjem. Han var den yngste av syv brødre, og den eneste av dem som hadde rukket å bli eldre enn fem før de forlot denne jammerdalen av en verden. Det var den sommeren Markus fylte fem, at hans mor, mer av fortvilelse enn kjærlighet, hadde funnet seg en ny mann i et forsøk på å redde gården. Det var det samme året som hjemmebrentapparatene, til Gamle-Eriks glede, hadde dukket opp i dalen for å spre seg som en forbannelse fra gård til gård. Nå fantes det ikke en eneste kjeller eller uthus som ikke stinket av åpne gjæringskar, deres stinkende suppe av råtne, gjærete poteter omsvermet av fluer, like sultne på innholdet som bønder og småkårsfolk var tørste på de blanke dråpene som drypte ut av de bronseskinnende destilleringsapparatene de hadde hamret ut for å mette sin like umettelige tørst.
Den kortlevde stillheten ble brutt av et langlivet ul av selvmedlidelse bak veggen. Markus begynte å telle til ti på fingrene. Da han var ferdig begynte han å telle på ny. Som vanlig begynte stefaren å snorke lenge før han rakk å telle fingrene til ti hele ti ganger. Han krøp ut av den harde sengebrisken og listet seg bort til vinduet. Fint, det hadde ikke rukket å bli helt mørkt ennå. Et blikk bort på storesøsteren fortalte at hun hadde sovet gjennom hele rabalderet.
Eller hadde hun det? Markus syntes hun lå ekstra stille, pusten hennes kortere og mer anstrengt enn det en som lå i dyp søvn hadde. Han forstod henne godt. Noen ganger var det bedre å late som om en var langt borte, i Drømmenes rike, enn å vise at en var våken og var. I det siste hadde stefaren deres, med sin elskede spritflaske i hånden, fått for vane å komme inn på det lille rommet deres og stille seg opp ved enden av sengen hennes. Da lot de alltid som om de sov, for hans blotte nærvær var nok til å skremme vettet av dem begge. Mer foruroligende var de gangene stefaren hadde strøket storesøsteren hans eiesykt over ryggen, og snøvlet noe over flasketuten om at så lenge hun ikke var av hans kjød, var det lov. Markus hadde ikke helt forstått hva han mente, men å se søsterens ukontrollerte gysninger av å bli tafset på av det gamle svinet, hadde fortalt ham mer enn nok. Det var på tide å ta affære. Første steg var å snike seg inn på den snorkende fyllefantens rom.
Døren slapp fra seg et gyselig høyt knirk idet Markus dyttet den opp på gløtt. Han frøs til, ikke av skrekk, men av redsel for at planen skulle gå ut med vaskebøtta. Han var ikke en fryktsom femåring lenger. Det hadde gått hele to år siden han med en blanding av håp og engstelse hadde sett opp på mannen han fra da av måtte kalle far. Han stakk hodet inn og kikket bort på det livløse vraket i sengen. Det hadde ikke vært noen grunn til å være redd. Drittsekken var som tapt for omverdenen. Markus ruslet bort til stefarens nattbord, der en halvfull spritflaske ventet på ham. Han plukket den opp og gikk ut på trammen.
Han kikket opp mot himmelen. Den hadde den dype, gråblå fargen som viste at midtsommeraften var i ferd med å gli over i full natt. Tiden var i ferd med å renne ut. Han helte den blanke spritslanten sakte ut på bakken. «K … Kom, kom alle nå, dere bitre få som på menneskes sjelefred akter å spille!» stotret han ut i skyggene, og pilte livredd rundt det lille tømmerhuset mens Mørket senket seg over bygd og grend.
Hvor var den? Markus tvang fingrene sine til å lete sakte over de værbitte tømmerveggene under soveromsvinduet sitt. Håpet begynte å kveles i brystet hans mens han famlet blindt i mørket. Nattelydene hadde begynt å våkne ute i skogen bortenfor jordene. Snart ville de underjordiske forlate sine skjulesteder, det være seg evigmørke huler i klipper og berg, eller i dypet av skog, myr og tjern, for å stryke langs husveggene på jakt etter kristenfolks blod, og stakkars den som da befant seg utendørs.
Det var i hvert fall det bestemor hadde fortalt ham da hun på dagen tre år tidligere hadde leid ham langs den samme husveggen. Markus husket hvordan hun dro frem korken og risset et kors i den. Det var den samme korken som han nå, på dagen to år etter at bestemor led døden, var på jakt etter. Selv om hun nå lå i usignet jord og ventet hvileløst på dommedag, fant hennes hviskende stemme ham som alltid fra den andre siden. Løp, min kjære, løp. Hun kommer! Markus kastet et fryktsomt blikk mot det svarte skogbrynet. Lyste det månegult i kalde øyne der borte? Panisk begynte han å lete langs veggen med begge hendene. Det var da den venstre hånden hans strøk mot noe som stakk ut av et stort kvisthull i tømmerveggen.
Fingertuppene hans leste et usynlig kors på den runde tingen. Han hadde funnet den! Ivrig dro han frem tollekniven og begynte å pirke korken ut av kvisthullet. Etter litt lirking med knivspissen løsnet den med et lite knirk av protest. Markus knuget den i én hånd, plukket opp spritflasken med den andre, og løp det remmer og tøy kunne holde tilbake mot inngangsdøren på den andre siden av tømmerhuset. Hurtig lukket han døren et bak seg, og det var i siste liten, for han kunne skimte noe følge med det dype nattemørket som rullet inn over gårdsplassen der ute. Flaskekorken ble varm i neven hans. Nå var det et kappløp om å komme først inn på soverommet, det samme rommet der hans intetanende storesøster nå forhåpentlig sov de uskyldiges drøm.
Med hjertet i halsen og kortpustet av voksende redsel åpnet Markus soveromsdøren. Var hun der? Stillhet. Det var bare ham selv og den sovende storesøsteren som var der inne. Uvettene hadde ennå ikke rukket frem til husveggene, der de ville søke etter selv den minste lille åpning å smyge seg gjennom for å pine menneskene på innsiden. Nå var det ingen tid å spille, for natten hadde virkelig kommet. Han pilte bort til veggen og fant frem til det åpne kvisthullet som bestemor hadde tettet med korken. Det gikk lettere enn det han hadde turt å håpe på, for han kunne kjenne den svake trekken av kald natteluft fra kvisthullet før han kunne se det. Markus kvalte en bønn, satte flasketuten mot kvisthullet og ventet.
Han behøvde ikke vente lenge. Nå som korken var borte, kalte det lille hullet på hun som bestemors kork hadde holdt ute siden han var en liten gutt. Hun hadde alltid kalt ham spesiell, ikke fordi han var smartere eller flinkere enn andre, men fordi han, seks døde storebrødre eller ikke, var å regne som den syvende sønn i huset. Markus var nemlig en av de veldig få som virkelig kunne se, men ikke bare det. Han hadde alltid kunnet se dem, men nå som han var blitt hele syv år, kunne han også forstå og bli forstått av de vesenene, gode eller onde, som alltid lå på lur rett ute av syne for øyekroken til folk flest. Bestemor hadde visst at kraften ville vokse i ham med årene, for hun hadde selv vært den syvende datteren i sin egen søskenflokk.
Flasken ble brått kald å holde i. Ikke lenge nå. Om han hadde turt å blunke, ville det bare ha tatt et øyeblikk før han kjente noe hardt treffe bunnen av flasken. Fort nå. Markus rev flasketuten løs fra veggen og stappet bestemors kork i den. Noe lite, skyggeaktig og uformelig prøvde å sprette opp fra bunnen av flasken for å dytte ut korken fra innsiden, og trakk seg tilbake med et hatsk lite hvin da det kjente kraften av korset som bestemor hadde risset inn. «Du er min nå», hvisket Markus lavt mot flasken for ikke å vekke søsteren. «Min egen flaskeånd», og ble møtt med et fortvilet stønn. Han stakk flasken under armen og gikk ut på kjøkkenet.
«Du har to valg», sa han til tingen i flasken og satte den i vinduskarmen på kjøkkenet. «Du kan si ja til det jeg ber deg om, og sverge å aldri vende tilbake, eller du kan si nei og bli stående fanget her i vinduskarmen til morgensola våkner og finner deg med sine første stråler. Liv eller død, lys eller mørke, hva blir det til?»
Den lille tingen i flasken begynte å tigge og be, true og forhandle, men Markus lot seg ikke bevege. Bestemor hadde lært ham å aldri la seg lokke til å fekte med ord mot de underjordiske. Til slutt, og som Markus så vel visste, gav den ham sitt ja, og sverget på å aldri vende tilbake når den var ferdig med å lyde hans bud.
Markus’ stefar våknet av at det banket i døren til soverommet. «Hva er det?» ropte han i sinne og angret på det med en eneste gang, for han var så bakfull at hodet hans kjentes ut som om det holdt på å sprekke.
«Det er morgen og frokosten er klar!» ropte Markus fra gangen.
Stefaren rullet ut av senga og dro fra gardinet. «Hva Fanden!» ropte han sint. «Det er jo fremdeles nakne natten der ute, din fordømte drittunge!» Han stavret seg blindt bort til nattbordet, der hans faste flytende frokost ventet på ham. Stefaren løftet flasken til munnen og dro korken ut med tennene for å få sin første dram for dagen. Markus så det hele gjennom nøkkelhullet.
En grusom latter fylte brått rommet der inne. Et heslig vesen i kvinneform flommet ut av spritflasken og brettet senete armer og knoklete ben rundt en stefar stivfrossen av skrekk. Markus fikk et glimt av vilt hår, spisse tenner og bukkehorn, og en kuhale lang som et rep som pisket rundt i rommet før den surret seg stramt rundt bena på stefaren. Markus rev opp soveromsdøren og løp bort til utgangsdøren for å gjøre det samme. Maren fløy forbi ham, ridende på stefaren som på et kosteskaft. Det siste han noen gang så av dem, var stefarens fortvilte, bedende blikk, og marens vekselsvis hatske og gledesfylte smil, idet hun fløy ut gjennom utgangsdøren for å ta stefaren med på et endeløst mareritt gjennom underverdenen.
Markus var glad, for nå var hans eget og søsterens mareritt over. Dagen etter gikk han opp på loftet for å gi deres nest siste brødskive til husnissen, og så ut på fjøset for å by fjøsnissen på deres aller siste brødskalk. Godvettene måtte blidgjøres etter år med spott og spe fra stefaren, som alltid hadde kalt slike som dem for overtro og vilt oppspinn. Nå visste han bedre. Markus smilte for seg selv. Snart ville kua gi melk og åkeren korn og poteter. Sulten og lidelsens tid var over der i gården. Så lenge de kunne holde kirkens heksejegere, de som brente bestemor på bålet, stangen.
Følg Magasinet Pegasus