Den forsiktige, men akk så inntrengende, eimen av jern snek seg inn gjennom nesegangen så fort hun satte en fot innenfor den uanselige buegangen. Lukten, som alltid fikk frem en ufrivillig rykning på nesen, bar med seg en umiskjennelig følelse av frykt, men også en viten om klingende mynt. I natt ville hun få godt betalt, såpass var hun klar over. Det var ingen hvem som helst hun hadde tappet denne natten. Hun kjente det i hele seg. Blodet hans hadde gitt henne mer enn hun kunne håpet på, og det var før selve gevinsten var innkassert. En aften utenom det vanlige var en pen og ytterst forsiktig måte å si det på. Tiden hadde gått alt for fort for hennes smak og selv om natten ennå var ung, hadde hun innsett at det begynte å haste med å få leveransen i havn. Nå var håpet at hun bare ikke fikk for mange spørsmål.
Blodhandel var en geskjeft som ikke var direkte fri for farer. Men så var den også like lukrativ som den var forbudt. Dessuten hadde denne handelen sine helt spesielle goder. Hele sitt voksne liv hadde hun gjort dette, og hun hadde regnet seg som voksen fra hun fylte tolv. I dag var hun kanskje en av de beste blodjegerne i Svartborg. Kanskje den aller beste. Et stadig voksende lager av egenskaper, primært små rester av blodleveranser gjort gjennom mange år, hjalp godt på i arbeidet. Hun hadde alltid noen ekstra krefter eller egenskaper å trekke på om oppdraget viste seg vanskeligere enn først antatt.
Handelen med blod, som hadde fulgt i kjølvannet av kunnskapen om blodbrenning, var offisielt blitt illegalisert med det samme kongelige pennestrøket som satte en stopper for blodbrenning som straffemetode. Men, selv om det var slutt på den strafferettslige brenningen av en hver forbryter som ble dømt, betød det ikke at blodhandelen hadde stoppet opp. Snarere tvert i mot. Og årsaken var innlysende. Det var for mange som nøt godt av andre menneskers blod. Nytelse kjenner ingen grenser, hadde faren sagt til henne, og det mer er enn en gang. Alle vil ha opplevelsen, ferdighetene og nytelsen de egentlig ikke kan få, Erla. Derfor vil det alltid være rom for en som kan tilby det forbudte. Og slik hadde det blitt. Hun samlet inn blod og solgte det videre. Teoretisk sett ingen vanskelig sak, men når det du gjør er illegalt og noe som ble sett på som tukling med den store Gudinnens skaperverk, blir det straks hakket mer komplisert enn om du kjøper og selger egg, korn eller brød, for å si det slik. Likevel var det ikke lovene som var den største trusselen mot virksomheten. Mennesker med makt var alt for enkle å kjøpe med de samme nytelsene de var satt til å sette en stopper for, til at det var noe problem. Det var presteskapet som var den virkelige trusselen. De som ikke var så opptatt av at det hun gjorde var ulovlig, men heller umoralsk og i strid med Gudinnens grunnleggende vilje. For alt hun visste hadde prestene rett, og på et vis kunne hun vel forstå dem. Dersom de virkelig mente at det fantes en allestedsnærværende Gudinne, som hadde skapt verden i sitt bilde, var det ingen tvil om at blodbrenning og handelen med det brente blodet var en form for tukling med skaperverket. Troende eller ikke, og oppkalt etter den store Gudinnen eller ei, hun var uansett fanget i dette livet og denne virksomheten. Det var dette hun kunne, ingenting annet.
Og nå var hun altså tilbake. Selv ikke denne gangen, etter så mange besøk, klarte hun å la være å rynke på nesen over lukten her inne. Den lille rykningen i ansiktet var egentlig det eneste søte trekket ved henne, og den kom like sikkert i det hun trådte inn til ham som at han kunne vite at hun ville ha gode varer å tilby. Det var alltid slik. Hun var rett og slett til å stole på som blodleverandør.
Denne gangen var imidlertid noe annerledes. Han så det med en gang. Noe i blikket hennes fortalte ham en annen historie enn det som vanlig var. Og uten å ville det kjente han et stikk av sjalusi. Hun hadde med en mann! Uten tvil en som hadde satt spor i henne. Tanken var definitivt vanskeligere for ham å svelge enn ønsket. Helt ufrivillig gikk hånden hans opp til hjertesiden av brystet, som om den jaget en kløe som enda ikke hadde sprunget til overflaten.
«Og du er sikker på at du vil gi ham fra deg?» Spørsmålet kom så direkte at det ikke ble nødvendig med noe spill denne gangen. Ikke den sedvanlige, tilsynelatende nølende, leken som fikk avtalen i havn. Han hadde forstått at denne var spesiell. Vel, så vil i det minste betalingen bli tilfredsstillende.
«Absolutt. Ingen mann er så spesielle at jeg ikke vil gi ham til deg, Dorn.»
Hun holdt blikket hans, ønsket å se en reaksjon som fortalte at spøken hadde funnet sitt mål. Skuffet fastslo hun snart at han i dag hadde tatt på seg den forretningsmessige masken.
«Så, hva har du egentlig til meg? Og til hvilken pris?»
Ny skuffelse. Og hun kjente hvor sterkt hun savnet leken de alltid spilte når hun kom hit. Den hvor de begge forsøkte å skjule det som lå under, og hvor begge to visste at de feilet.
«Denne er sjelden vare. Du som er mann skulle forsøkt ham. Kanskje hadde du endelig forstått hvor mye du går glipp av ved ikke å være av …» Hun nølte. Usikker på hvor mye hun egentlig ville si. «Kongelig slekt.»
Så var han ikke lenger uberørt. Nå var det noe besluttsomt og utålmodig som tegnet seg frem i blikket, over den stramme munnen.
«Hvem?»
«Prins Lirgan i egen høye person. Det er virkelig sant det som sies vet du. De er noe for seg selv. Jeg kjenner det i hele …»
«Hvor lenge har du gått med ham?»
«Siden han sovnet like før lyktetenningen, ikke stort mer enn en times tid.»
«Så har jeg altså ingen tid å miste. Er du klar?»
Hun nikket stille. Likte ikke denne raske forretningsmessige utgaven av ham. Samtidig forstod hun bedre enn noen annen hva dette var verdt.
«Tusen, ikke en mynt mindre.»
«Avtale! Bare gjør deg klar der bak, så kommer jeg straks.»
Han takket for tidlig ja. Aldri i verden om dette ville være vært tusen enheter. På den annen side: Det er ikke hver dag jeg får tak i blått blod heller, tenkte han og kjente at det var mer enn salgsverdien av blodet som pirret ham nå. Selv om hver dråpe av det kongelige blodet ville gi gode muligheter for avkastning visste han, og det like godt som henne, at han kom til å ta en liten del av blodet til sin egen nytelse.
Da porten i buegangen var forsvarlig låst og han kom inn i bakrommet, lå hun allerede klar. Bare det mest private var skjult og hun lot som vanlig han velge hvor hun skulle tappes fra. Blikket hans vandret rolig over kroppen hennes, som alltid med noe mer enn en profesjonell interesse. Vet hun egentlig hva jeg ser når hun ligger der? Han antok det. Hun var skarpere enn de fleste han hadde innom, og selv om han ikke visste hvilke metoder hun brukte som jeger, var det lett å spekulere. En kvinne av hennes støpning rådde over langt flere midler enn alle menn som drev i denne bransjen.
«Høyre arm.» Det var alltid lettest å velge det mest ufarlige, det minst intime. Hun nikket stumt og lukket øynene.
Med stødige hender gikk han til verks. To nåler, slangen forbundet til kolben og brenneren. De velkjente lydene fortalte henne alt. Som vanlig gruet hun for den sviende følelsen av det varme blodet som skulle tilbake i kroppen. Forunderlig nok var det noe hun aldri helt klarte å slippe. Smerten var ikke voldsom, og hun undret på om den egentlig satt mest i hodet hennes.
Selv om han var kontrollert i alt han gjorde, kjente hun den deilige, svake sitringen i kroppen. Hvert punkt han kom borti med fingre og hender etterlot seg en svak og kjærkommen varme. En følelse hun gjorde alt hun kunne for at skulle vare. Så kom lyden av brenneren som ble tent, etterfulgt av to små stikk i høyre arm. Knirkingen fra sveiva som drev pumpen virket beroligende på henne. Den var kjent og kjær. Fortsatt med øynene lukket ventet hun på den begynnende tomheten som ville komme når det fremmede blodet sakte men sikkert ble skilt ut fra hennes eget. Det var aldri en god følelse å miste egenskaper man verdsatte høyt, som man hadde kjent på og visste at snart ville være tapt. Og denne gangen vil det bli ekstra ille, tenkte hun. For det jeg har hatt i meg nå, vil jeg alltid trekkes mot å ha mer av. Klarsynet, styrken, følelsen av … Nei, det kan ikke stemme. Slike egenskaper finnes bare ikke. Likevel, prinsens blod hadde gitt henne en opplevelse av at døden ikke kunne ta henne …
Så kvapp hun til! Et ørlite øyeblikk var hun like ved å åpne øynene for å se om det virkelig var sant eller bare noe hun innbilte seg. Men hun tok seg sammen og lot seg synke tilbake til roen.
Han så hvordan det rykket til i kroppen hennes da han tok hånden hennes i sin. Håndtrykket var forsiktig, men likevel bestemt. Han forsøkte å overbevise seg selv om at han gjorde det for å gi henne ro til å gi slipp. Bedre enn de fleste visste han hvor vanskelig det kunne være å si farvel til godt blod. Men han visste også at det ikke var omsorg for henne, men bare hans egne ønsker og drømmer som styrte akkurat den handlingen.
Følg Magasinet Pegasus