Iverksettelsen

─ Er det ledig her? 

Hun så opp. Mannen var kanskje i trettiårene. Han så helt vanlig ut, i dongeri og genser.

─ Ja, alltid plass til en binders. Hun smilte usikkert.

Han satte seg i den andre enden av benken. Straks kom roboten trillende. ─ To meter imellom, alt OK, messet den før den bevegde seg videre.

─ Jeg venner meg aldri til det der, sukket hun.

─ Nei, det kan du si. Helt enig. Han så tankefull ut. ─ I det minste diskriminerer den ingen. Alle må ha den samme avstanden mellom seg, uavhengig av hudfarge eller annet.

─ Joda, men jeg er ikke sikker på om statsministeren blir målt av noe, svarte hun tørt. 

─ Men hun møter neppe noen fremmede i parken, heller. 

Hun prøvde å sitte rolig, men vrei hendene. Visste ikke hvordan hun skulle sitte, hva hun skulle si. Da hun så bort på ham, holdt han blikket hennes rolig i flere sekunder.

─ Har du lastet ned smitteappen?

─ Nei.

─ Bra. Har du Facebook-profil?

─ Nei, slettet den i fjor. Og jeg lot mobilen ligge hjemme, som avtalt.  

─ Bra. Jeg håper du dessuten ikke har på sporinga, uansett. Du vet, overvåkinga er der, hele tida.

─ Ja, det skremmer meg.

─ Slapp av, det første møtet er lite informativt. Det var som han leste tankene hennes. ─ Nå skal jeg straks gå. Du møter en ny person på benken utenfor rådhuset i morgen til samme tid. Husk forkledning, for eksempel falsk nese som jeg har.

Hun stirret på han. Ja, ansiktet hans var litt rart. Dessuten så skjegget kanskje ikke helt ekte ut. 

Hun ble sittende en stund. Hva hadde hun sagt ja til?

─ Er det ledig her? Hun så opp. Kvinna var kanskje i førtiårene. Med stort hår og grå jakke over dongeribuksa stakk hun seg ikke ut i mengden, selv om hun var overdrevet sminket.

─ Ja, alltid plass til en binders. Hun smilte forsiktig.

Kvinna satte seg i den andre enden av benken. Straks kom roboten, godtok avstanden og trillet videre.

─ Hva skjer hvis vi hadde mindre avstand mellom oss? spurte hun med lav stemme.

─ Vet du ikke det? Da piper den skikkelig til det kommer en konstabel bort til oss. Pass deg for å gråte, da skjer det samme, bare se der borte. 

En konstabel i svart uniform strenet på skrå over rådhusparken mot en benk med to kvinner og en pipende og lysende robot på bakken foran dem. Den ene satt framoverbøyd og den andre hadde lagt arma på skuldra hennes. De kunne ikke høre hva som ble sagt, men konstabelen så streng ut og sa noe. Kvinnene rettet seg opp og flyttet seg lenger fra hverandre. Konstabelen og roboten bevegde seg fra dem.

─ Hvem fant opp å gjøre gressklipperroboter om til overvåkingsmaskiner? sukket kvinna. ─ Jeg som alltid har vært så begeistret for ny teknologi til bruk i heimen, men dette er ikke det samme.

─ Nei, absolutt ikke. Jeg har visst ikke forstått dette, har bare lydig holdt meg hjemme all denne tida.  Hvis de ikke hadde gjort som de fikk beskjed om, hva da? 

─ Da hadde konstabelen skrevet ut en saftig bot. 

─ Huff. Og tenk at det bare tok 5 år fra første utbruddet til landet vårt var et diktatur. 

─ Ja, det er ille. Men vær forsiktig med slike ord, du bør snakke i koder. Men du har rett. Det er derfor så få gjør motstand. De kan ikke tro det som skjer.

De ble sittende en stund i stillhet. Hun følte seg tom og trist.

─ Hvorfor har dere ikke binders på jakka, siden dere bruker det symbolet?

─ Nei, det ville blitt for synlig. For mange folk kan historien fra andre verdenskrig. Og du, mobilen ligger vel hjemme?

─ Ja. 

─ Hvorfor vil du ha kontakt med oss?

─ Jeg holder ikke ut dette lenger! 

─ Nei, det er forståelig. 

─ Kjæresten min prøvde å advare meg. Jeg trodde ikke på han. Det var han som startet med å kalle dette en «plandemi». Jeg hørte mer på myndighetene enn på han, valgte å bøye meg for karantenekrav og annet. Og nå har han blitt samfunnsfiende nummer 1, det er vanvittig. Han forsvant, jeg savner han sånn!

─ Bare pass på å ikke gråte nå. Kvinna så henne inn i øynene. ─ Det er ikke verdt å få konstabelen hit, sant. 

Hun prøvde å smile samtidig som hun måtte se bort på løvet på trærne som raslet i den svake vinden. 

─ Har du vaksinert deg?

─ Å Gud, nei!

─ Ja, da haster det. Jeg antar at du vet at de holder på å trene opp hunder til å lukte seg til hvem som ikke har beskyttelse mot viruset, som de kaller vaksinen. Og de har apper som overvåker de som har latt seg vaksinere.

Hun skuttet seg. 

─ Har du tenkt på hvor du vil dra?

─ Nei, har jeg noen valg?

─ Ja. Finland, Portugal eller Maldivene.

─ Å, det visste jeg ikke. Finland forstår jeg, kanskje også Portugal, men jeg trodde Maldivene lå under vann nå?

─ Det er den store klimabløffen. 

─ Ja, han sa mye om det også. Han jeg har mistet.

─ Du, ingen tårer her og nå! Kvinna sin stemme ble streng. ─ Ny person og ny benk i morgen til samme tid. Da må du ha bestemt deg. 

─ Når kan jeg gråte, da?

─ Hjemme under dyna. Kvinna hadde fortsatt en stramhet i stemmen. Deretter smilte hun varmt.  ─ Lykke til videre!

─ Er det ledig her? 

Hun så opp. Mannen var gammel, med mye hvitt skjegg og hår. Han minnet henne om gode, gamle, avdøde Farfar.  

─ Ja, alltid plass til en binders. Hun smilte.

Han satte seg i den andre enden av benken. Straks kom roboten trillende.

─ Jeg trenger ikke spørre deg noen kontrollspørsmål. Du er like vakker som på bildet jeg har sett av deg. 

Hun følte at haka datt ned og at øynene ble kulerunde, hun måtte se skikkelig dum ut. Han lo, en trygg og herlig latter. Aldri hadde hun hatt så lyst til å klemme en fremmed før. 

─ Har du bestemt deg for hvor du vil reise?

─ Nei, jeg skal jo flykte, og det er det samme hvor. 

─ Da får vi avgjøre for deg. Stoler du på meg?

─ Ja.

─ Gå hjem. Lat som alt er som før. Forbered deg på å dra plutselig. Du kan ikke ta med deg noe, bare det du kan få ned i en liten ryggsekk. Etterlat ingen spor. Knus mobilen din og kast den i en søppelkontainer tre kvartal unna der du bor. Ikke nevn om planene dine til noen. Klarer du det?

─ Ja.

─ Du hører fra oss innen ei uke. 

Han reiste seg. Kroppen hans bevegde seg overraskende lett og ungdommelig. Han tok et lite skritt nærmere henne og nærmest visket.  

─ Jeg kjenner han du savner. Han ble så glad i går. Han trodde du fortsatt var sint på han. 

─ Sint? Nei. Når får jeg møte ham? Hun reiste seg brått. 

Gamlingen tok et skritt bakover, men smilte. 

─ Ha tillit, så ordner det seg. 

Hun ble stående igjen i flere minutter, som fryst fast, mens hun så ryggen på mannen forsvinne inn i bygatene, før hun snudde seg og nesten sprang hjemover. Hun hadde lyst til å hoppe og danse og le høyt. Da en drone svevde sakte forbi over henne, slakket hun ned på tempoet. Dette måtte de ikke få vite om, skulle hun få se sin kjære igjen.