Langt sør i landet var det et karrig landskap med bare stein og grus og sand så langt en kunne se og enda lenger, med en ubarmhjertig sol og dirrende luft over uttørrede bekkeleier og kortvokste, svidde vekster. En vei gikk tilnærmet snorrett gjennom ørkenen og delte den i to. Innimellom trillet en markløper over veien, ført av vinden fra et goldt og øde stykke landskap til et annet. Ellers var det knapt liv å se.
Det var en ung mann som het Whitey. Han hadde kroppen til en som utelukkende lever av gatekjøkkenmat, satt i en tilårskommen Ford pickup og kjørte langs denne veien, fra El Paso til Van Horn, hvor han skulle selge fire regummierte bildekk som lå på lasteplanet. Det var rundt halvannen times tur. Nå var han omtrent halvveis og befant seg i det aller ødsligste partiet av Interstate Drive 10, med sola midt imot og solbriller og skyggelue til å beskytte seg mot den skimrende hvitheten og ensformigheten som raste forbi på begge sider av bilen og forsvant i hetedisen bak.
Plutselig ble han oppmerksom på en skikkelse som stod i veikanten et godt stykke framme, med hånda utstrakt. Whitey hadde klare regler om det meste, også om hvordan han skulle takle haikere. De kvinnelige tok han med, spesielt hvis de var lettkledde og langbeinte, de mannlige lot han stå igjen i støvføyka idet han passerte. Denne haikeren var uten tvil mannlig. Men enten det nå skyldtes solas voldsomme effekt akkurat denne dagen eller omgivelsenes overveldende ødslighet, bestemte Whitey seg for å gjøre et unntak. Kanskje det også skyldtes nysgjerrighet med hensyn til hvorfor det overhodet kunne stå et menneske og haike på en så gudsforlatt veistrekning, minst en halvtimes kjøring fra noe som helst i begge retninger.
Så han bremset brått ned og fikk varebilen til å trille inn til veikanten noen meter fra den fremmede, som hadde lyse klær, en hatt på hodet og en gjenstand i den hånda han ikke hadde brukt til å haike med, noe som hadde form og størrelse som en rugbyball, men var speilblankt.
Den fremmede skyndte seg bort til bilen, fikk med litt møye åpnet høyredøra og klatret inn med et takknemlig uttrykk i ansiktet.
«Tenk at det endelig kom noen», sa han.
«Tenk at det gjorde det», svarte Whitey.
«Jeg var nesten overbevist om at jeg skulle bli stående her i all evighet», sa mannen. «De få som har passert, har bare rast forbi.»
«Dette er ikke det rette været å kjøre rundt i bil», sa Whitey. «Dette er en sånn dag da man burde ligge på stranda og sole seg og kikke på jentene. Det er nok det de fleste gjør i dag, siden det attpåtil er søndag. Flaks for deg at jeg hadde et ærend på disse kanter akkurat nå, og ikke i morra eller i går.»
Whitey satte opp farten igjen. Pickupen var gammel, men ikke fullt så gammel at den ikke hadde cruisekontroll. Så Whitey lot den skjøtte seg selv og satt makelig tilbakelent med den ene hånda på rattet og den andre i fanget, og siden veien var nesten snorrett, behøvde han bare å justere retningen en liten smule hver gang bilen nærmet seg kantlinjene.
Han sendte den varme passasjeren et blikk og sa: «Åssen kunne det ha seg at du sto her mo aleine midt på det mest gudsforlatte veistykket i hele staten?»
«Det er en lang historie», svarte mannen.
«Jeg liker lange historier», sa Whitey.
«Det er en slik historie som bør fortelles på det akkurat rette tidspunktet og til de akkurat rette menneskene», sa den fremmede.
«Jøss, som du prater», sa Whitey. «Men er ikke dette det akkurat rette tidspunktet for å fortelle ei lang historie, så veit ikke jeg, for denne veien er mange mil lang, og det er ikke annet enn ørken og ørken og ørken på begge sider, før det dukker opp en Shell-stasjon om en halvtimes tid. Vi kan stoppe der så du får kjøpt deg litt å drikke.»
«Kanskje jeg skal fortelle deg historien», sa mannen.
«Det synes jeg du skulle», sa Whitey, «fortelle meg åssen det kunne ha seg at jeg plukka deg opp på akkurat dette øde stedet.»
Den andre satte seg bedre til rette i setet. Whitey tenkte at det sikkert var godt å få sitte for en som har stått lenge, og godt å komme ut av den brennende sola og inn i pickupens svale kjølighet. Airconditionanlegget hadde for lengst sagt takk for seg, men med begge sidevinduene nede var det levelig i kupeen.
«Jeg er en passasjer av et slag du sjelden får i bilen», sa mannen. «Jeg heter Cerl.»
«Whitey her», sa Whitey og lurte på hva i helvete Cerl var for slags navn.
«Jeg kommer fra framtida», fortsatte Cerl.
«Hæ?»
«Jeg skjønner godt at du undres og er skeptisk», sa Cerl og smilte. «Men det er faktisk sant. Etter din tidsregning kommer jeg fra år 3850.»
Whitey gryntet mistroisk og kastet et langt blikk på den andre.
«Derfor havnet jeg midt i ørkenen istedenfor på et mer velegnet sted. I år 3850 er det ikke noen enkel sak å rekonstruere verden av 2019. Særlig ikke når det har vært to verdenskriger i mellomtida, som har ødelagt alt som var av gamle kart og lærebøker.»
«Mener du for alvor at du kommer fra framtida?» sa Whitey og stirret åpenlyst på passasjeren. Han så med skepsis på den glatte ansiktshuden, de milde øynene, det myke, blonde håret, lot blikket gli nedover de glatte, skimrende klærne, som så ut som om de var lagd i ett stykke, uten sømmer, knapper eller glidelåser, og til slutt festet han blikket på den blanke gjenstanden Cerl hadde på fanget.
«Jeg mener nøyaktig det jeg sier», sa Cerl med mild stemme. «Jeg kommer fra år 3850 for å ta kontakt med de helt rette menneskene på de helt rette stedene.»
«Åssen veit du hvem som er de rette menneskene og hva som er de rette stedene hvis det er sant at du kommer fra ørten år fram i tida?»
«Det har vi funnet ut ved hjelp av retrospektiv telepati», svarte Cerl rolig. «Vi har fått kontakt med mennesker i din tid som er villige til å hjelpe meg med å iverksette oppdraget mitt.»
Whitey sendte ham et par vantro blikk. Bilen for av sted på den snorrette veien, og han bremset et par ganger for å unngå å kjøre på markløpere som trillet over veien, den ene rullende busken større enn den andre.
«Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg har kommet», sa Cerl, «for når jeg først har fortalt deg såpass mye, kan jeg like godt fortelle resten også.»
«Ja, det synes jeg virkelig», sa Whitey.
«Saken er den at du lever i en førkrigstid», forklarte Cerl. «Alt virker kanskje idyllisk her i statene, hvor du kan kjøre rundt hvor du vil i pickupen din eller ligge på stranda og se på damene, men neste år er freden forbi. I 2020 starter tredje verdenskrig, som vil vare i en drøy halvtime, men likevel legger store deler av verden øde. Først flere hundre år senere kan de overlevende komme ut av tilfluktsrommene og på nytt begynne å befolke jorda. Etter nærmere tusen års møysommelig slit har man nådd fram til et nivå som omtrent tilsvarer nåtida. Men så braker det løs på nytt, for selv om menneskeheten har intelligens til å utvikle nesten hva som helst, er følelseslivet deres fortsatt på samme nivå som hos neandertalerne. Og igjen får menneskeheten en knekk det tar mange hundre år å komme over. I 3850 er vi kommet et godt stykke lenger enn i dag – men tenk hvor langt vi kunne ha nådd hvis vi hadde unngått disse krigene, men hadde kunnet utvikle oss fritt, uten gjentatte ganger å bli kastet nesten tilbake til steinalderen! Det er derfor jeg er kommet til din tid – for å avverge den tredje verdenskrig, og samtidig også den fjerde.»
Whitey gryntet: «Hvis dette er ei skrøne, så er du god til å juge.»
Cerl fortsatte: «Du ser denne gjenstanden jeg har her i fanget. Det er en beholder som inneholder noen kjemiske stoffer i pulverform som har bemerkelsesverdige egenskaper. De påvirker hjernen, nøytraliserer visse sentra og stimulerer andre.»
«Narkotika, altså?» sa Whitey og sendte den speilblanke beholderen enda et blikk.
«På en måte», svarte Cerl. «Men mens tradisjonelle narkotika stort sett har negativ effekt på brukerne, kan man ved produksjonen av dette stoffet bestemme nøyaktig hvilke egenskaper man vil fjerne og hvilke man vil utvikle hos brukerne.»
«Og hvilke egenskaper er det?» spurte Whitey med et snev av interesse i stemmen.
«Siden hensikten er å avverge krig», sa Cerl, «vil dette stoffet fjerne enkelte negative egenskaper og framelske enkelte gode, akkurat som gjødsel og ugressmiddel tar livet av ukruttet, men lar nytteplanter og vakre blomster få vokse. Stoffet nøytraliserer egoisme, grådighet og intoleranse, og stimulerer nestekjærlighet, offervilje og forståelse. Med en slik åndelig ballast skal det mye til før folk begynner å krige mot hverandre.»
«Åssen har du tenkt å få lurt dette stoffet inn i folk?» spurte Whitey.
«Ved å spre det i drikkevannet. Stoffet er enormt konsentrert, så de femten kiloene jeg har her, rekker til hele Nord-Amerika. Så snart jeg har rapportert om et vellykket resultat, vil andre tidsfarere gjøre det samme i alle verdens land.»
«Og åssen utslag kommer det til å gi seg, sånn på kort sikt?»
«Det blir raskt dramatiske forandringer», sa Cerl og smilte bredt. «Når egoisme, grådighet og intoleranse erstattes med nestekjærlighet, offervilje og forståelse, kommer hele dagens samfunnssystem til å kollapse. Ingen kommer lenger til å ville tjene seg rike på andres slit, men vil i stedet ønske å arbeide for alles felles beste. Alle kommer til å yte etter evne og få etter behov, og det blir slutt på at mennesker forfølges, tortureres og til og med myrdes på grunn av sin hudfarge, religion eller politiske overbevisning.»
Whitey stirret på ham.
«Er ikke det noe å se fram til?» fortsatte Cerl. «Menneskets gamle drøm om paradiset, virkeliggjort på jorda.» Han så bort på Whitey og kvapp til da han så den andres ansiktsuttrykk.
«Tror du meg ikke?» sa han.
Whitey trampet inn bremsen så varebilen bråstoppet.
«Jeg tror du skal se til å komme deg ut av kjerra mi noe aldeles brennkvikt!» snerret han.
Cerl så forskrekket på ham, så fant hånda hans dørhåndtaket og fikk opp bildøra, og han krabbet ut.
Whitey sendte Cerl et hatefullt blikk, dro opp ei hagle fra under førerseter, rettet den mot ham og trakk av. Cerl fikk ladningen rett i ansiktet og ble slengt bakover. Den speilblanke beholderen for i en bue og rammet en klippe, ble knust. Whitey så innholdet bli spredt av vinden som gyllent pollen utover det golde landskapet.
Han strakte seg over og lukket passasjerdøra, kjørte videre uten å se seg tilbake.
«Faen til kødd!» tenkte han. «Framtida!» Fyren var selvsagt en forkledd meksikaner som hadde kommet seg over Rio Grande og funnet et ubevoktet sted å krysse grensa, en jævla lykkejeger. Eller kanskje han var sendt av narkobaronene for å gjøre sunne, amerikanske ungdommer til narkomane. Jævelen hadde jo med rene ord sagt han planla å forgifte alt vannet i Nord-Amerika. Whiteys lillebror hadde i sin tid dødd av en overdose, og etter det hadde Whitey hatet alt som hadde med narkotika å gjøre, særlig langerne og deres bakmenn.
Så tenkte han ikke mer hverken på Cerl eller det han hadde sagt. Han slo på radioen. Der var det bare noe kjedelig preik om at presidenten hadde beordret USAs største hangarskip med over åtti krigsfly til Persiabukta, så han skrudde videre til han fant en kanal som sendte skikkelig hillbilly.
For Whitey var en enkel gutt med enkle meninger om de fleste ting, og dette var en sånn hvitskimrende, varm dag som ikke innbød til altfor krevende intellektuelle øvelser, en dag da man istedenfor å kjøre bil burde ha ligget på stranda og kikket på jentene.
Følg Magasinet Pegasus