Filmer som fortjener bedre

De siste årene har det kommet flere filmer som av en eller annen grunn ikke nådde hjem, og vi ble etterlatt med bare én film når det åpenbart var rom for haugevis av kreative, originale høybudsjettsfilmer i samme univers.

Derfor vil jeg komme med forslag til filmer som fortjener bedre. Som det ikke er for sent å oppdage. Gi en sjanse. Ta imot med et åpent sinn.

Som en vis løve sa en gang, «Fyll ditt sinn med kjærlighet» og bring det inn i disse filmene.

 

Alita: Battle Angel (Robert Rodriquez, 2019)

Jenta med de store øynene og krigerreflekser. Hvorfor i alle dager ble ikke dette en kolossal hit? Christoph Waltz går rundt med en kjempehammer som har raketter på seg for ekstra kraft for svarte svingende!

Alita (Rosa Salazar) er en kyborg som ikke husker hvem hun er. Dyson Ido (Christoph Waltz) finner henne på dynga, tar henne med hjem, og fikser henne. Kanskje litt «gammel mann som finner en sexdokke»-stemning, men så får vi vite at hun minner ham om datteren sin. Så da går det jo greit.

Det viser seg at det er mer ved henne enn det øyet kan se. (Sjokk). Og det er folk som er ute etter henne. Og vil ødelegge henne.

Alita selv vil egentlig bare lære mer om det å leve og være menneske. Om gutter og sjokolade. Vanlige ting.

Det som følger er mye action, tvister og vendinger, og en hel del utviklinger som gir mening om man har sett mye anime.

Men det er jo det som gjør det hele så herlig! Alita er en kul karakter. Og gjennomførelsen av det dataanimerte aspektet er ikke så aller verst. Jeg skal ikke si at alle effektene i filmen ser bra ut, men det er et noenlunde høyt nivå.

Selvfølgelig er ikke alt bra her. Romansen kunne blitt gjennomført mye bedre, om ikke blitt helt kuttet ut. Den mannlige motspilleren til Alita er en veldig generisk hvit, ung, hot person med noe å skjule, men som vil bli bedre på grunn av Alita. En karaktertype som det er flust av i denne typen filmer, og de godt kunne gjort noe litt mer interessant med, for det bringer veldig lite til filmen.

Det brukes også litt for mye tid på å hinte til hva som kommer til å bli viktig i senere filmer, noe som ofte er et problem i disse blockbusterne som de håper skal skape en serie med filmer. De skyter seg rett og slett i foten. Når det er sagt, så har jeg innmari lyst til å se neste film i denne serien.

Alita: Battle Angel er moro og bisarr. Den bærer sitt opphav fra manga- og animeverden med stolthet. Og det er herlig. Selv om det ikke alltid er like godt gjennomført, er det deilig å se en film som bare kjører på. Den tar seg ikke like seriøst som Ghost in the Shell gjorde, og kommer mye bedre ut av det. Den er det den er, og den vet det så innmari godt.

Alita: Battle Angel var originalt en James Cameron-film, og hadde han vært sjef for denne filmen, hadde vi nok sett et helt annet utfall. Istedenfor har vi Robert Rodriguez som regissør. Et litt annet kaliber, selv om han lager underholdende filmer.

Det er bare å håpe at en oppfølger kommer; helst før enn senere.

 

Mortal Engines (Christian Rivers, 2018)

I en dystopisk fremtid hvor byer har blitt store biler, kjører de store byene rundt og prøver å sluke de mindre byene. Trenger man å vite mer?

Basert på en YA-bokserie, som kanskje ikke gir så mye grunn til begeistring, er dette en av de bedre som har kommet ut. Mest fordi den inneholder KJØRENDE BYER SOM SPISER ANDRE BYER!

Tror ikke publikum helt forsto det konseptet, så da unngikk de den. Men det er aldeles nydelig. Og i tillegg er det en verden som er en av de best realiserte jeg har sett på lang tid.

Flere filmer i dette universet burde vært obligatorisk. Okei, så er ikke skuespillet alltid så bra. Men dét har på en måte blitt en del av YA-sjangeren. Så det går bra. I stedet har vi en herlig Hugo Weaving, en dødelig robot med et hjerte av gull og en verden som føles levd i. De tilber Minions som gudebilder fra fortiden! Nevnte jeg store kjørende byer som spiser andre byer?

Mortal Engines føles som en mye større verden enn den vi får se. Og det er det ikke alle lignende filmer som klarer. Hver lokasjon føles unik og har en historie. Det merkes at det har blitt lagt mye tid i å skape denne verdenen. Det gjør at man tilgir de mest håpløse tilfellene av «unge, hotte mennesker i en dystopisk fremtid»-sjangertrekkene den til tider tråkker i.

Produsert av Peter Jackson og regissert av en av Jacksons storyboard-artister, Christian Rivers,. DNA-et til Jackson er overalt i denne filmen. Alt fra hvordan kamera beveger seg til Hugo Weaving. At dette er en film laget av noen som også lagde «Ringenes Herre» skinner sterkt gjennom. Mistenker at fokuset på detaljene i verdenen også er sterkt inspirert av Peter Jackson.

Det er et så fantastisk overdrevet konsept at det er vanskelig å tro at det ikke ble mottatt med åpne armer. Dette er episk YA på sitt aller beste.

 

John Carter (Andrew Stanton, 2012)

John Carter skulle være Andrew Stantons store ankomst til live action. Etter Pixar-filmene Småkryp, Oppdrag Nemo og Wall-e, skulle han endelig lage en science fiction-film på storbudsjett-nivå.

Men så floppet den noe så kolossalt. Den blir ofte dratt frem som en av de største floppene som har skjedd, og filmen som nesten sank maskineriet som er Disney.

Men vet dere hva? Den er faktisk ikke så ille! Den er faktisk ganske kul.

En jordmann blir fraktet til Mars, hvor han ender opp med superkrefter! Eller, han kan hoppe skikkelig høyt på grunn av gravitasjonen der, og han blir dratt inn i en konflikt blant alle statene som eksisterer på Mars.

Det er borgerkrigtendenser der oppe. Og mye rare vesener, dyr og action.

Dette er bare litt gøyal science fiction, som opererer nesten mer som fantasy. Den skulle originalt hete John Carter of Mars, men Disney fikk kalde føtter eller mistet troen på at noe med Mars i tittelen kunne bli en suksess. Så de fjernet det. Noe som gjør at man ikke skjønner hva slags film det er. Åpenbart gidder jo ikke publikum å lese hva en film handler om!

Dette kunne lett blitt en episk sci-fi-filmserie med mye intriger og kreativ action. Dette er et eventyr, og det er gøy og underholdende.

Vi ble frarøvet noe som kunne vært spesielt.

 

Jupiter Ascending (Lana og Lily Wachowski, 2015)

Alle de andre filmene på denne listen er filmer basert på noe, men i 2015 prøvde Wachowski-søstrene seg på noe så sjeldent som en original science fiction-film. Ikke basert på noe annet enn deres egne hjerner.

Og den floppet.

Hardt!

Er det rart vi sjeldent får noe originalt på kino?

Wachowski-søsterne hadde allerede revolusjonert sci-fi-sjangeren én gang med mesterverket «The Matrix», så at de skulle gjøre det igjen er nok for mye å forlange. Men fy fanden som de prøver.

Dette er en kolossal historie, med inspirasjon fra alt de liker innenfor sci-fi og anime.

Sean Bean spiller en biehybrid. Channing Tatum er en form for hund? Og Mila Kunis en slags klone av en intergalaktisk dronning som nettopp døde, og barna til dronningen sloss om arven, og ja.

Jorden eksisterer bare for å høste inn menneskene og lage et ungdomsserum for de rike i resten av universet. Det hele går litt bananas. Men det er jo nettopp det som gjør det så bra. Kreativiteten og ambisjonene til Wachowski-søsterne er virkelig uten sidestykke, og det å få oppleve det i en stor blockbuster skjer nesten aldri. Det er ingen trygge valg, og ideene deres tyter ut av hver eneste scene. Vi var heldig som fikk oppleve det.

For vi vil neppe få oppleve det igjen. Dette er erkeeksempelet på hvordan vi som filmfolk klager over mangelen på originalitet på kino, men vi svikter filmene når de faktisk kommer.

Er Channing Tatum og Mila Kunis de rette til å spille hovedrollene i denne filmen? Kanskje ikke. Det føles i hvert fall som om de spiller i en annen type film. De tør ikke helt å gå helt ut som det filmen krever av dem.

Men en som vet akkurat hvilken film han spiller i er Eddie Redmayne. Personlig har jeg aldri vært spesielt fan av Redmayne, men han er så utrolig overdrevet i skuespillervalgene sine, og forstår at det er nettopp de valgene som får en film som dette til å funke, at man bare kan drømme om hvordan filmen hadde vært om dette var noe som gjennomsyret hele filmen.

Istedenfor har vi to hovedroller som kanskje er litt flaue over filmen de spiller i.

Men herregud, la oss få et nytt episk science fiction-eventyr i dette universet! Er det noe rettferdighet i universet så blir den nye «Matrix» en hit, og en av konsekvensene er at vi får en Jupiter Ascending 2.

 

Valerian and the City of a Thousand Planets (Luc Besson, 2017)

Noe som går igjen i flere av filmene på denne listen, er at skuespillet ikke holder samme nivå som verdenen rundt dem. Dette er nok mest åpenbart i Valerian and the City of a Thousand Planets.

En film basert på en klassisk fransk tegneserie, Valérian and Laureline, som er en av de mest visuelt fascinerende filmene som har kommet ut i nyere tid.

Uheldigvis er ikke Dane DaHaan og Cara Delevingne helt på topp. En del av problemet var nok også manuset, og de hadde ikke så mye å jobbe med. Men de spilte heller ikke så all verdens bra. De var brukbare, det kan jeg si.

Men verdenen, og effektene i filmen var nydelige. Og dette er en film laget av samme mann som lagde Det Femte Element! Luc Besson er en relativt kontroversiell type, men han har peiling på en viss type science fiction, og det synes godt i denne filmen.

Det er sjeldent man får se så mye kreativ verdensbygging i en science fiction-film. Ofte blir det rushet gjennom, eller satt i et mørkt varehus, eller ute i en skog med litt fjollete farger.

Det er trist at den gikk som den gikk, for kanskje med et litt bedre manus og bedre skuespillere eller skuespillregi så kan det bli noen helt fantastiske filmer i dette universet.

Luc Besson skaffet alle pengene selv og kaller det for den dyreste uavhengige filmen som er lagd, så det var et lidenskapsprosjekt. Besson har virkelig tatt seg bryet med å bygge dette universet og fylle det til randen med ting man vil vite mer om, eller se mer av.

Rihanna spiller et formskiftende romvesen. Hva mer er det å si?

Vanvittig visuelt spektakulært, som altfor få så.

 

Warcraft (Duncan Jones, 2016)

En film basert på de klassiske spillene Warcraft burde jo blitt en episke fantasyserie?

Og ja, det burde det. Men dessverre gikk den i en felle som altfor mange filmer gjør for tiden. Den var nesten mer opptatt av å gjøre i stand neste film enn å sørge for at den første ble bra nok.

Men jeg har jævlig lyst til å se en film nummer 2 da!

Når det er sagt så er Warcraft en film som er mye bedre enn sitt rykte. Det er klassisk fantasy på sitt beste. Det er orker, det er krig, det er mennesker med sverd. Det er fullt av magi. Det hele braker sammen i et stor kræsj mot slutten. Det er tvister, bedrag og heroiske dåder.. Hva er det ikke å like?

Ja, det er ikke nødvendigvis stor filmkunst dette her. Og det er heller ikke meningen. Det er eventyr, det er fantasy, det er kamp mellom det gode og det onde. Gjort med et høyt budsjett, og ganske god datagenerert grafikk. Det skal være gøy, spennende, og med en liten del emosjon. Og det klarer den ganske godt. Den treffer kanskje ikke hundre prosent på den emosjonelle biten, men den får det til bedre enn mange andre.

Dette er orker, alver og trollmenn med en annen vri enn man er vant til i Ringenes Herre. Det er episk og ikke alltid like svart-hvitt som det ofte kan være i fantasy.

Regissør Duncan Jones prøvde å lage noe episk, men mistet kanskje prosjektet litt. Allikevel er det absolutt en underholdende film, og om den bare tar seg selv hakket mindre seriøst og lener seg inn i hva den er så kan den oppnå store høyder. Og som sagt, den legger opp til filmer som kunne blitt noe spesielt.