Fantasiens sommerleir

Jeg blir hentet i båt og fraktet over det lille havet som er mellom Tjøme og Hudøy. I det sivilisasjonen bak meg forsvinner, fremtrer en skogkledd, grønn og praktfull øy, dekorert med store, vannslipte steiner. Omringet av et glitrende hav, og selv i vinden, kjenner jeg solens smektning. Jeg blir fyllt med nostalgi og minnes å stå i våt badeshorts på sommerleir og kjøpe lakrissnører i boden. Min båtkaptein for anledningen har et stort smil og glimt i øyet, antrukket en grå mannskaps t-skjorte. I det vi putrer inn til land ser vi en stor gjeng deltagere ligge på steinene og sole seg. De har tatt sitt første bad etter en dag med kurs og aktiviteter. Latteren sitter løst og musikken summer behagelig over skjærgården. Opp i fra havdypet stiger en kvinne med rosa hår og historiens mest vannfaste, svarte leppestift og sotede øyne som ser ut til å motstride alt jeg vet om sminke og saltvann. Jeg har passert en slags barriere, inn i en alternativ virkelighet. Jeg har kommet til “Hypercamp 2017”, en leir som arrangeres av Hyperion. En sommerleir litt utenom det vanlige, som dyrker vennskap og fantastiske fritidsinteresser.

En annerledes sommerleir

Noen av deltakerne er ferdige med å bade, og jeg er så heldig å få ta følge til campen. Selv om jeg ikke er helt immun mot å møte store folkemengder tar det ikke lang tid før jeg senker skuldrene. Her får jeg sjansen til å snakke med Kitty (20), en av deltagerne. Hun forteller at de starter dagen med kurs eller programmer som man har meldt seg på. Dette holder på til 14:00. Etter det er det mer fritt hva man vil gjøre. Selv har hun vært på bueskyting og viser meg de blå merkene på armen. Hun kaller det for “buekyss” og virker ikke plaget, men bærer stridsskadene stolt og med rak rygg.

 

Overalt rundt meg sitter det mennesker i grupper som ler og koser seg. Inne i matsalen spilles det spill av alle sorter og selv om solen skinner utenfor er det noen som velger å sitte inne og spille data, langt borte fra dømmende foreldre. Jeg kunne fort vært en av de. Utenfor i sola på en benk finner jeg Rakel (16) og Remi (22). Jeg spør Rakel hva som appellerer mest med Hypercamp.

 

—  Litt forskjellig, jeg var litt på kødd med på å spille Minecraft i 4 timer i sammenhengende. Det er egentlig ikke noe jeg er så interessert i, men på grunn av alle folka her så blir det interessant. Kursene i seg selv er jo morsomme men det er mest samholdet og folka som gjør det gøy! Sier hun.

 

Både Rakel og Remi presiserer at det er lav terskel for å bli med på moroa og skulle det være noe man ikke skjønner så ville det bli forklart. Remi er glamorøst sminket og har vært på “Gender Bending” kurs i sminke. Mange av deltagerne er sminket til det andre kjønn. På vei til fotballbanen blir jeg passert av en kvinne, sminket for å framheve maskuline trekk og med tredagers-skjegget skygget inn.

 

RUMPELDUNK

Jeg ser en liten gjeng sitte langs et rødt bord på kanten av fotballbanen. Her møter jeg Ingvild (19), Johan (18) og Rikke (19). Rikke syr og klipper noe og jeg spør feilaktig om det er cosplay de driver med. “Rumpeldunk!” Roper de ut. En aktivitet, som i følge Ingvild, er en blanding av kanonball, håndball og rugby, bare med en sopelime mellom beina. Hun er en ivrig rumpeldunkspiller og er med på kurs hver dag. I morgen er det turnering.

 

—  Jeg tror det var sånn at første gangen jeg var på Hypercamp så begynte jeg å spille rumpeldunk. Det var sånn: YES! Det vil jeg spille!

 

LAGSPORT OG KONKURRANSE

Alle på Hypercamp er delt opp i klaner. Ingvild kjemper for Cerberus. Et navn tatt i fra gresk mytologi, representert med en trehodet hund. Johan kjemper for Nøkken som er mer lokalt inspirert og forteller med innlevelse at Nøkken er et vesen som lokker folk ned i dypet og spiser de. Den siste klanen er Djinn som ånden i lampen. Sammen konkurrerer de om å komme seirende ut av Hypercamp. Kampene kjempes i det store og det små. I dag skal det være rumpledunkturnering og den sagnomsuste Hungergames-laiven. En laiv som fungerer på mange måter som i filmen, hvor klanene settes opp mot hverandre og må unngå både blodtørstige deltagere og brennende skoger. Det er ikke bare i disse store eventene poeng kan sankes. Under hele oppholdet er det quester som kan gjøres, alt under oppsyn av “Dumledurr” som noterer en krønike av dåder. Questene er veldig fleksible og er alltid i forandring. En quest kan gå ut på å skrive et dikt om sin egen klan, mens en annen er å finne opp tre nye quester. Det det er få kreative begrensninger, og denne konkurransen kjempes på mange plan.

 

Jeg finner tilbake til min amazonske kriger Kitty, som er dekorert med sjøgrønne striper, med tøy i håret som er Nøkkens klantegn og -farger. Deltagerne har markeringer på seg som forteller hvilken klan de tilhører. Hun er sammen med to venninner, Karine og Hanne. De sitter på en trapp utenfor en av sovesalene og nyter ettermiddagsolen som farger hele øya i en oransje glød. Sammen prøver vi å finne ut hva som er best med Hypercamp og de kommer fort fram til at det er menneskene og miljøet rundt som er den avgjørende faktoren. Alle kan være seg selv og det er hjerterom for alle.

 

—  Det er bedre miljø på denne leiren enn andre leirer. Det er så lett å bli kjent med folk, fordi alle vet hvordan det er å være litt utenfor. De fleste har jo interesser som ikke typisk er så normale. Og det er helt akseptert her. Mange deler en eller flere interesser som gjør det veldig lett sammenligna med for eksempel skolen. Her er mennesker som elsker både Game of Thrones og Harry Potter. Det er det vi driver med her. Sier Karine.

 

HYPERLOVE

Jeg benytter meg av muligheten til å spørre om det er noe flørting, noe som de ikke virker helt fremmed for. Vi rødmer alle mens det blir litt mimring rundt fortidens Don Juan og annen romanse som er smidd i leirens hete. Karine (17)  kremter og står fram som en av Hypercamps mange hjertetyver.

 

— Jeg er skyldig her, første året fikk jeg meg leirkjæreste. Fem dager var det som skulle til for et åtte måneder langt forhold. Den kjæresten som jeg har nå har jeg også møtt på denne campen.

 

Til dere som måtte være sjenerte eller er redde for å dra alene kan jentene forsikre om at dere vil være i de beste hender. Ikke tenk at man er for klein eller dum. Selv de som har dømt seg selv sosialt inhabil vil etter kort tid få mange venner, bli kjent med nye mennesker og kan tre inn et nytt fellesskap om de skulle ønske.

 

“BEHIND THE SCENES”

Matbjellen ringer i det fjerne og jeg merker lukten av chili con carne smyge seg ut i fra kjøkkenet. Jeg kjenner at all spenningen og eventyret har tatt på, og siden jeg ikke har med eget lembasbrød blir jeg invitert til å delta i festlighetene. Jeg finner meg et ledig bord ute og kommer i snakk med cosplay-kursleder Tanita og spesialsminke-kursleder Alice. Igjen merker jeg hvor imøtekommende alle er på campen og det er lett å komme i samtale. De er opptatt av at alle skal ha det bra og at det de lærer bort ikke skal være for dyrt og utilgjengelig når deltakerne kommer hjem. Ut over kursene er de også tilgjengelige for deltakerne.

 

— Skal noen være troll og sånt på laiv så hjelper de gjerne til. Det skal jo være sånn Hunger Games-laiv nå og da er det noen som har bedt om kamuflasjesminke. Det er et større miljø enn det man tenker. Ofte kan man bli overrasket over hva folk er interessert i, og stereotypier blir litt brutt ned, forteller Tanita.

 

Det er noe som er trygt og godt på Hypercamp. Til tross for mitt relativt korte besøk så har det hatt en viss terapautisk effekt. Det er sjeldent jeg møter så mange genuint imøtekommende sjeler og det var vakkert å se alle samle seg rundt et bredt spekter av interesser. Limet som holder dette sammen er de frivillige, mange av dem gamle deltagere. De gjør en fantastisk jobb med å skape en inkluderende og innovativ sommerleir. På vei hjem raser Hypercamp sin HMS sjef forbi meg, han spør kjapt om jeg har drukket nok vann, før han suser videre. Jeg smiler godt og tar en ekstra slurk vann for sikkerhets skyld, før jeg tar sekken på ryggen og drar tilbake til virkeligheten.