Virkelighetsflukt i pandemiens tid

Personlig er det sjeldent jeg har sett slik en ærlig sårbarhet i en spillanmeldelse. Det er noe ved disse tekstene som er så mye mer menneskelig enn hva jeg er vant til å lese. Det er nesten som om lanseringen av Animal Crossing: New Horizons var et svar på et rop om hjelp. 

Det skyldes jo selvsagt de omstendighetene som angår oss alle: koronaviruset har infisert både liv og legeme verden over. Det er blitt selve hverdagen.

Eller, det er ikke sikkert anmeldelsene er mer personlige eller ærlige enn før. Kan det kanskje være at jeg kan relatere mye nærere til den situasjonen anmelderen står i? Kanskje det er lettere å føle empati når vi føler på samme uro og ubehag som spilljournalistene?

Uansett er det påfallende hvor ofte ordet «escape» blir brukt i mange av anmeldelsene og tekstene om Animal Crossing: New Horizons. Hva forteller dette oss? Det er ikke uvanlig å omtale spill og spilling som en form for virkelighetsflukt.

Men hva skjer med betydningen av dette begrepet, når det vi ønsker å flykte fra, angår oss alle?

Virkelighetsferie

«Virkelighetsflukt» er et tvetydig ord.

I hverdagslig samtale kan vi gjerne bruke det om når vi drømmer oss bort i en roman, film eller TV-serie, når vi fordyper oss i en samskapt fantasiverden i D&D eller andre rollespill, eller når vi trasker gjennom skog og mark i Skyrim. 

Men ordet har også en mer bokstavelig og mørk side: når det er snakk om et faktisk ønske om å flykte fra en virkelighet man ikke mestrer eller ønsker å være i. Kanskje man ikke ønsker å vende tilbake til virkeligheten, i hvert fall ikke før ting blir bedre. 

Eller kanskje man, enten bevisst eller ubevisst, bytter ut én virkelighet med en annen.

Når det gjelder den mer dagligdagse formen for virkelighetsflukt, tror jeg de fleste ikke mener «flukt» i bokstavelig forstand. 

Noen ganger har virkelighetsflukten mer positive undertoner. Det er gjerne mer snakk om «virkelighetsferie» snarere enn flukt. Man drar på tur til et sted som gjerne er litt diggere, kulere og mer behagelig enn hverdagen. To uker på Tenerife eller to timer i Tamriel, man før eller siden skal man hjematt, okke som. 

Og man synes det er helt greit, i hvert fall all den tid borte er bra, men hjemme egentlig er best. 

Alt man trengte var å lade batteriene en liten stund, et lite avbrekk, så er man klar til å møte hverdagens mas og jag igjen. 

Joda, det finnes sikkert en og annen permanent sydenturist, enten det er noen som har slått sine pensjonistrøtter ned i Alicante eller noen som har mesteparten av sin omgangskrets i Azeroth eller andre nettsamfunn. Men her tror jeg det ofte kan være mer snakk om flytting enn flukt.

Frihetsfølelsen var som å plutselig få vinger etter et livs forsøk på å ta til luften uten.

Spill har lenge vært et yndet feriemål for meg. Jeg har fortsatt gledelige ferieminner fra da jeg som guttunge endelig kunne hoppe ut av det grønne røret og inn i Super Mario 64. 

Jeg kunne stå opp klokken halv seks om morgenen bare for å løpe rundt i hagen foran slottet og nyte gleden av total frihet og bevegelse. Jeg klatret i trær, slo salto, tog lengdehopp, svømte og dykket, og utforsket hvert et virtuelle gresstrå i slottshagen. Frihetsfølelsen var som å plutselig få vinger etter et livs forsøk på å ta til luften uten.

Joda, det var kjekt å samle stjerner, kaste Bowser etter halen og låse opp nye nivåer. Men i starten var Super Mario 64 rett og slett bare et fett sted å være. Det var nok. 

Jeg har det fortsatt slik med noen spill. 

Jeg får fortsatt litt hjemlengsel av å tenke på Skyrim, og eeeelsker å utforske falleferdige bygninger i Fallout og Resident Evil. For ikke å snakke om den helt vanvittige følelsen av absolutt tilstedeværelse i Half-Life: Alyx! 

Og nå for tiden storkoser jeg meg i mitt eget lille øyparadis i Animal Crossing. Det er et spill som ikke krever noe som helst av meg annet enn hva jeg har lyst til å gjøre der og da. Vanne planter. Grave litt i bakken. Sjekke turnipspriser. Fiske. Verden er chill! 

Men samtidig vet jeg at tiden kommer da jeg må pakke kofferten, skru av skjermen og dra hjem igjen. Heldigvis er det vanligvis godt å komme hjem igjen. 

Slik er det imidlertid ikke for alle. Ikke alltid.

Andre ganger er det snakk om en virkelighetsflukt i bokstavelig forstand. 

Der virkelighetsferien ikke innebærer noe mer dramatisk enn en liten pause fra en hverdag man tross alt takler og som kanskje ikke er så ille, har den virkelige virkelighetsflukten sitt utspring i manglende mestring, mening og glede. 

Flukt innebærer et ønske å komme seg bort fra et sted man ikke ønsker å vende tilbake til. 

I essayet Virkelighetsflukten [1] forteller Martin Bergesen som hvordan spillene ble en livbøye fra en virkelighet som holdt på å dra ham under: 

«Når virkeligheten er grå og tung har man behov for å drømme seg bort. Og ingenting er lettere å drømme seg bort i enn dataspill».

– Martin Bergesen

Der ferie er mer fokusert på reisemålet – av hvor man reiser til – er flukten igangsatt av det man reiser fra. Her ligger det en viktig forskjell. 

Noen ganger er spillene en idyllisk sydhavsøy, andre ganger er det en trygg havn man kan ligge i til stormen stilner. For Bergesen sin del fikk spillene en annen betydning etter hvert som han ble eldre, kom seg på folkehøgskole, fikk flere venner, kjæreste, begynte å spille i band og fikk andre ting å flette fingrene i. 

Spill gikk fra å være fluktrute til å være feriemål:

«Spillene hadde jo ikke endret seg. Om noe var de mer vanedannende enn noensinne. Men jeg trengte dem ikke på samme måte. Jeg hadde ikke noe å flykte fra lenger».

– Martin Bergesen

Sort kaffe, eller kaffe uten melk?

Flukt eller ferie, reisene har uansett én ting til felles: de er personlig motivert. Den hverdagen man flykter eller tar en pause fra er som regel en privat greie. Til vanlig er de omstendighetene man ønsker å flykte fra, eller døyve smertene av, en personlig affære. Man sitter fast i sin egen lille hengemyr.

Nå er ting annerledes. Koronapandemien er overalt. Den er der hele tiden, som en summetone man ikke helt blir kvitt. En miasme av engstelse og uro har lagt seg over verden. 

Når den virkeligheten man ønsker å flykte fra plutselig angår alt og alle, hva skjer med virkelighetsflukten da?

En skulle tro at det i utgangspunktet ikke skjedde noe som helst. En venn av meg sa til meg her forleden: «Du må jo takle dette utmerket! Du har jo bare innehobbyer – nå kan du jo bare storkose deg!» 

Selv om jeg forstår hvor en slik bemerkning kommer fra, er det ikke fullt så enkelt, i hvert fall ikke for meg. Karantene og sosial distansering er ikke lettere bare fordi man er «innendørsnerd».

I et essay oversatt til norsk i Morgenbladet [2], skriver den slovenske filosofen Slavoj Žižek at koronapandiemien ikke nødvendigvis er noe enklere for dem som liker å sitte alene og pusle med sitt, om det så er bøker, spill eller filmer. Han innleder essayet med den gamle (og ikke spesielt morsomme) vitsen:

’Kelner! Jeg vil gjerne ha en kopp kaffe uten fløte.’
‘Jeg beklager, min herre, men vi har ikke fløte, bare melk, så er det i orden med en kopp kaffe uten melk?’ 

Poenget til Žižek er her at gjesten under normale omstendigheter hadde hatt valget å bestille fløte i kaffen, men også å ikke ha fløte i kaffen. Valget, muligheten, er der fortsatt. Forskjellen mellom vanlig svart kaffe, eller kaffe uten melk for så vidt, og kaffe uten fløte, er at i siste tilfelle har vi alltids muligheten til å ombestemme oss. «Unnskyld, kelner, jeg tar litt fløte i kaffen likevel!».

På samme måte kan vi, under normale omstendigheter, velge om vi vil være ute og sosialisere oss, eller om vi vil sitte inne og game. 

Nå er ting annerledes. Selv om det er flere ting vi kan gjøre for å hjelpe til under koronapandemien – støtte lokale bedrifter, ringe til venner og familie, gi penger til veldedige organisasjoner – er det viktigste vi gjør det å begrense fysisk kontakt med andre mennesker.

Mange av tekstene som omtaler Animal Crossing nevner nettopp det: hvordan alle de små, udramatiske gjøremålene i spillet skaper orden, ritualer, forutsigbarhet og struktur i en ellers usikker og kaotisk hverdag.

I boken The Grasshopper skriver filosofen Bernard Suits at spill er den ypperste formen for menneskelig aktivitet. Suits definerer det å spille spill som «et frivillig forsøk på å overvinne en unødvendig hindring». 

Videre skriver han at i en perfekt, utopisk verden, der alle bekymringer er borte og alle tenkelige behov er dekket, ville mennesker tilbrakt hverdagen med spill og lek: ved å frivillig utsette seg selv for unødvendige hindre. 

For Suits er dette et helt sentralt med spill: man kan alltids la være. Livet ditt går videre selv om du ikke klarer akkurat denne bossen, dette brettet, den achievementen. Man kan saktens diskutere hvorvidt spill og lek er det ypperste gode av hva mennesker kan foreta seg (det finnes jo mange goder og verdier her i livet). 

Likevel har Suits et interessant poeng; det å spille spill gir oss et lite glimt av hvordan en perfekt verden kan se ut. Et Utopia uten bekymringer, stress eller uro. Er det noe vi trenger i pandemiens tid, så er det nettopp det: en virkelighetsflukt inn i en bedre verden. 

Vi er nemlig i den absurde situasjonen akkurat nå at en av de beste tingene vi kan gjøre, er å ikke gjøre noen ting. Ikke dra på fest. Ikke dra i store familiebesøk. Ikke være mye ute blant folk.

Men noe må vi jo gjøre!

Digitale ferieturer – sammen

Det er her jeg tror spillene har sin virkelige verdi. Spill har alltid, for meg, i tillegg til en yndet feriedestinasjon, også vært et tilfluktsrom når ting er vanskelige. Et sted jeg kan fly friksjonsfritt og lett rundt noen timer, når virkeligheten er seig og klissete. 

Når jeg er stresset, nedfor eller har behov for en pause. Slik har jeg det også nå. Spill gir struktur, mestring og motivasjon. De lar meg velge mine egne hindre og utfordringer. Om jeg ikke klarer dem, så er det ikke så farlig. Livet fortsetter.

Men omstendighetene rundt denne formen for virkelighetsflukt er ganske annerledes enn hva de vanligvis er. Noen av de fineste og mest «wholesome» TV-øyeblikkene jeg kan huske, har jeg sett de siste par månedene. 

I ethvert folketomt TV-studio og i enhver livestreamede konsert merker jeg, selv om tilskuerstolene står tomme, et slags intimt nærvær likevel. 

Under alle TV-produksjonene skapt i koronatiden, merker jeg en viss nervøs anspenthet, men også en lys undertone av håp og samhold: kom igjen, folkens, dette klarer vi, sammen. 

Som Danmarks statsminister sa i en av sine taler: nå holder vi sammen ved å holde avstand. Solidariteten er som glass: gjennomsiktig, nesten usynlig, men den er der likevel. 

Dette samholdet gjør at vi i vår digitale virkelighetsflukt er hverandres reisefølge. Vi rømmer fra samme monster. Koronapandemien er en sisteboss ingen av oss er høy nok level til å klare, i hvert fall ikke alene. 

Men vi skal tilbake. Vi skal beseire den. En gang når vi alle har fått litt bedre gear og gått opp en level, eller ti.

Samtidig må vi ikke glemte hvilket enormt privilegium det faktisk er å kunne la seg falle bakover inn i spillenes verden, og vite at man lander mykt. Over hele verden finnes det mennesker som er langt ifra like heldige. Mennesker som ikke har råd til å sykmelde seg, mennesker som ikke har tilgang til rent vann og såpe. Eller mennesker i ditt eget nabolag eller i din vennekrets, som sliter med å finne mening i hverdagen, og som ikke helt takler den kaotiske situasjonen vi er i.

Så joda, vi skal flykte inn i spillene, la dem gjøre nummen og bedøve. Vi skal reise på digitale ferieturer. Spille online med venner nær og fjern. Fortape oss i fantasiverdener og alternative virkeligheter.

Men vi må bare ikke glemme dem som står igjen på den andre siden.

---

1. Bergesen, M. (u.å.). Virkelighetsflukten. Digitale liv. Hentet fra: digitaleliv.no/virkelighetsflukten/
2. Žižek, S. (2020, 17. april). Isolasjonen er ikke lettere for oss som liker å være alene til vanlig. Morgenbladet. Hentet fra: https://morgenbladet.no/ideer/2020/04/isolasjonen-er-ikke-lettere-oss-som-liker-vaere-alene-til-vanlig