«Is Ellie gay?»

19. juni lanseres endelig den etterlengtede oppfølgeren til Last of Us (2013) – Last of Us Part II. Denne gangen er det gjennom forløperens sekundære hovedkarakter Ellie sine øyne vi får se den nådeløse post-apokalyptiske verdenen. I forbindelse med Pride, tar vi en titt på fokuset på Ellie sin legning, og ikke minst reaksjonene den har fått.

Dette er ikke første gangen vi får spille som Ellie. I utvidelsesspillet Last of Us: Left Behind (2014) får vi vite mer om bakgrunnshistorien hennes gjennom et tilbakeblikk til den gangen hun utforsket et forlatt kjøpesenter sammen med bestevenninnen Riley. 

Ellie i dette tilbakeblikket var pliktoppfyllende, uskyldig og noenlunde naiv. 

Ellie i det første spillets nåtid er et produkt av en frastjålet barndom og et liv fullt av død; herdet og tvunget til å være modig, livredd for å ende opp alene, og fanget i en evig skyldfølelse for å ha gjort det alle hun brydde seg om ikke fikk til – å overleve. 

Det er en vond kontrast å svelge, men å se henne ha vannpistolkrig, spille imaginære videospill og lage grimaser i en fotoboks med bestevenninnen sin på kjøpesenteret er et hjertevarmt avbrekk i en ellers dyster tilværelse. 

I tillegg er det berikende å utforske Ellie slik hun muligens hadde vært i en ikke-apokalyptisk verden. Gjennom Last of Us får man et godt inntrykk av hvilken type person hun er i en setting hvor alt handler om overlevelse, men hvem hadde hun vært i en verden mer lik som vår? 

Etter hvert som hun og Riley tilbringer den siste dagen sin sammen, ser man hint til følelsene Ellie har for venninnen sin, og til slutt tar hun sats og kysser henne. Dette ble møtt med ros fra både anmeldere og spillere.

Men ikke alle antok at dette betydde at Ellie er tiltrukket av jenter. 

Enkelte mente det var vanskelig å tro at hun var noe annet enn heterofil i og med at hun ikke viste noen tegn til det i hovedspillet.

Andre mente at dette bare var et platonisk kyss, at det ikke er unormalt for to venner å kysse hverandre, at hun var for ung (13 år) til å begynne å tenke på eller forstå sin egen seksualitet. 

Diskusjonene på forskjellige fora førte til at enkelte så seg nødt til å be om en bekreftelse eller avkreftelse av forfatter og kreativ regissør Neil Druckmann. I en Ask Me Anything ble han spurt om dette av to reddit-brukere, både på en direkte («Is Ellie gay?») og indirekte måte.

Hvorfor er det sånn at vi trenger en bekreftelse fra spillskaperne?

 

Skildring av skeiv identitet

Jeg kan forstå at det av og til er nødvendig. Spesielt i de tilfellene hvor skapere queerbaiter, er det viktig å stille dem til veggs. 

Queerbaiting er et konsept hvor fiksjonelle karakterer viser antydning til at de ikke er heterofile eller cis uten at det direkte skildres eller erkjennes av skaperne, ofte som en bevisst markedsføringsteknikk fra skapernes side.

Ofte ser man det også mellom to fiksjonelle karakterer som kan virke som de er tiltrukket av hverandre eller er i et romantisk eller seksuelt forhold, men bare som antatt undertekst, og aldri skildret.

Et eksempel på dette er forholdet mellom Sherlock Holmes og John Watson i BBC-serien Sherlock fra 2010 som ledet til The Johnlock Conspiracy. Seriens publikum la merke til den kjærlige dynamikken mellom Sherlock og John og tolket det som at de var forelsket i hverandre.

I Queerbaiting and Fandom: Teasing Fans Through Homoerotic Possibilities (2019) kan man lese forfatter E. J. Nielsen sin omfattende oversikt over konspirasjonsteorien.

Nielsen tar eksempelvis for seg at tolkningen av Sherlock og John sitt forhold ble avkreftet av serieskaperne i 2016, men at teoretikerne likevel fortsatte å holde døren åpen på grunn av serieskapernes kjente tendens til å desorientere seerne sine for å fortsette å overraske dem.

Nielsen beskriver også hvordan The Johnlock Conspiracy nådde sitt høydepunkt i forkant av sesong 4, og hvorfor de som trodde på konspirasjonen til slutt anklagde serieskaperne for urettferdig bruk av queerbaiting.

Men forskjellen mellom Sherlock og Left Behind er at det i Naughty Dog-spillet faktisk vises et tydelig uttrykk for kjærlighet.

Etter flere hint til at det var mer enn platoniske følelser i bildet, fikk vi til slutt det kysset mellom Ellie og Riley som i mine øyne var en tilstrekkelig validering. Da var det, i alle fall etter min mening, ikke lenger noen grunn for videre spekulering.

Druckmann valgte likevel til slutt å uttale seg om reaksjonene rundt og hensikten med valgene han tok.

I et intervju med GayGamer.net i 2015, presiserte han at han så for seg Ellie som skeiv da han skrev henne og at grunnen til at det ikke var et tema i hovedspillet var at han ikke kunne se hvordan det kunne komme frem på en naturlig og ærlig måte.

Historiemessig ga avsløringen mer kontekst til hvorfor Ellie er så opptatt av å ofre seg for en kur mot virusinfeksjonen i det første spillet. Det ga i tillegg mer tyngde til tapet av Riley, og som Druckmann selv sa:

«Another moment [you might see in a new light] is in the ranch house when Joel scolds Ellie and tells her she doesn’t know what loss is.

She does know.»

Ikke plass til identitetspolitikk

På videospillmessen E3 i 2018 ble det sluppet enda en trailer til Part II. 

På det som ser ut som en låvefest, står en tilbakeholden Ellie ved baren og ser på Dina, en ny karakter, danse skamløst med en fyr. Deretter går hun bort til Ellie og byr henne opp til dans. På dansegulvet deler de et intimt øyeblikk, og så kysser de.

Det var et fint øyeblikk, og flere reagerte positivt og følte seg representert.

 

Men det var jo selvfølgelig, og dessverre, andre som mente at Druckmanns valg av Ellies legning kun hadde et politisk motiv.

Kevin McMahon fra Young Americas Foundation, en konservativ ungdomsorganisasjon, skriver i artikkelen «Woke Capitalism Infects Video Games in “The Last of Us: Part II”» at slike progressive valg er en uvelkommen trend som i verste fall kan bidra til at konservative stemmer undertrykkes. Han skriver:

«Following a series of leaks and rumors recently, the game drew heavy fire from various content creators and gamers who were rightfully frustrated with the heaping amounts of progressive identity politics that the developers had supposedly forced into the game.»

Ellies seksuelle legning, samt andre LGBTQ-elementer, hører visst ikke til i videospill. Det er ikke plass til denne såkalte identitetspolitikken, og Last of Us: Part II kommer tydeligvis til å inneholde for mye mangfold og angrep på kristendom.

I fare for å «undertrykke stemmene til konservative», skal jeg ikke si mer enn at dette er enda et eksempel på hvorfor vi fortsatt feirer Pride, og hvorfor vi ikke kan slutte å strebe etter mer skeiv representasjon.

Men ikke for skeive

Vi har dog kommet ganske langt. Riktignok ikke langt nok, men nå er vi i alle fall på det punktet hvor vi kan begynne å tenke på representasjonens kvalitet fremfor kvantitet.

Det er mye som er problematisk når det kommer til behandlingen og fremstillingen av skeive karakterer i film, TV, litteratur og spill. Det finnes bokstavelig talt lister over «27 LGBT movies that actually have happy endings», «lesbian movies where no one dies at the end» og «lesbian movies and shows with happy endings». Det er en hel greie. Orker ikke å gå inn på det i dag.

Men tropen But Not Too Gay må vi snakke litt om.

Mens heterofile karakterer sine romantiske og seksuelle forhold blir skildret ved at de stadig kysser og ligger med hverandre, er det sjeldent vi ser skeive par gjøre det samme med mindre hovedplottet handler om dem. Det er altså greit å inkludere skeive karakterer, men ikke for skeive. 

Ta for eksempel Jenny og Madame Vastra i Doctor Who. Det var konstatert at de var gift med hverandre, men fikk vi noen gang se dem kysse (bortsett fra den gangen de måtte puste oksygen inn i munnen på hverandre for å overleve)? 

Selvfølgelig ikke.

Hva med Willow og Tara i Buffy The Vampire Slayer? I hvor mange episoder var de kjærester før vi fikk se dem kysse (noe Warner Brothers opprinnelig prøvde å stoppe)?

18.

Og la oss ikke glemme Albus Dumbledore og Gellert Grindwald!! Orker ikke.

Det holder ikke lenger at kvinnelige karakterer kun blir omtalt som lesbiske eller at det hintes til at to karakterer av samme kjønn er tiltrukket av hverandre; vi trenger å se det også. Vi trenger at skeiv kjærlighet blir uttrykt på samme måte som heterofil kjærlighet, og vi trenger at det er så tydelig at spillskaperen ikke trenger å bekrefte det. 

Som Druckmann selv sa:

«I always say if there’s nothing in the game that disproves it then it doesn’t matter what I say; the material should speak for itself.»

Ellie er den ikke-seksualiserte, troverdige og komplekse WLW-karakteren i et AAA-spill jeg lenge har ventet på, og kysset i traileren er etter min mening et steg i riktig retning mot en virkelighetsnær fremstilling av seksuelt mangfold. 

Alt dette sier jeg dog før jeg faktisk har spilt spillet, og det kan godt være det kommer til å få noen negative reaksjoner på grunn av tropen Bury Your Gays, men jeg håper (og tror) at Druckmann har klart å skrive en troverdig historie om moral, tap og hevn, med en sterk, selvstendig, samvittighetsløs og forbanna hovedkarakter – som tilfeldigvis også er åpent skeiv.

🏳️‍🌈 Happy Pride! 🏳️‍🌈