I dybden på daimons

Den mørke materien

Harry Potter definerte for mange barndommen på 90-tallet, men rett før Harry gjorde sitt inntog var det en annen ung eventyrer som markerte seg blant fantasy lesere; Lyra Belacqua og hennes daimon Pantalaimon.

Philip Pullmans bøker om Lyra og jakten på Støv gjorde sitt inntog i 1995, her i Norge ble den første boken, The Northern Lights (The Golden Compass i Nord-Amerika) oversatt av Torstein Bugge Høverstad (som også oversatte de høyt elskede Harry Potter bøkene) og utgitt i 1997 under tittelen Det gylne kompasset. Senere ble den første boken fulgt opp av Den skarpeste kniven (The Subtle Knife) og En kikkert av rav (The Amber Spyglass).

I Den mørke materien introduseres vi for Lyra som vokser opp på Jordan-kollegiet i Oxford, hvor hun bor med gamle professorer og sin bestevenn Roger. Hun får besøk av onkelen Lord Asriel, men får aldri bli med på eventyrene hans. Så hun tilbringer dagene sine med å løpe rundt kollegiet med Roger og leker seg gjennom livet. Inntil den dagen Roger forsvinner og det viser seg at flere barn har forsvunnet i flere byer. Lyra tar da et valg og legger ut på en reise som tar henne med gjennom flere parallelle univers.

Trilogien defineres som barnebøker, men det er en serie som er full av tunge temaer, religion og ikke minst filosofiske spørsmål. Philip Pullman ble belønnet med flere priser for bøkene sine, blant annet Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren i 2005 (Astrid Lindgren Memorial Award).

Daimoner og mennesker

I bøkene følger vi historier som utarter seg i parallelle univers, ett av dem, Wills verden er tilnærmet lik vår egen, mens Lyras verden minner om vår men har trekk fra en annen tid og ikke minst, menneskene der har nemlig daimoner.

Hva er en daimon?

Den enkle forklaringen er at en daimon er menneskets sjel manifestert i en dyreform. Å beskrive nøyaktig hva et menneskes sjel er, kan være vanskelig, men den alminnelige oppfatningen kan sies å være at sjelen er det spirituelle eller immaterielle ved mennesket. Sjelen vår er unik og gjør oss kort og godt til den vi er. I Lyras verden har alle en synlig daimon, han eller hun, følger med mennesket sitt hvor enn de er og fungerer som deres synlige samvittighet og følelser. Pantalaimon, som er Lyras daimon, kan snakke, skifte form og kommunisere med Lyra gjennom følelsene.

På mange måter utgjør daimoner i Pullmans verden, menneskets personlighet og samvittighet utenfor kroppen. Pantalaimon ses ofte i en røyskattform, men skifter etter følelser eller behov, han er ofte uenig med Lyra og de krangler til og med med jevne mellomrom. Fordi Lyra fremdeles er et barn, har ikke Pantalaimon fått sin faste form. Hos voksne er daimoner gjerne manifestert i en dyreskikkelse som representerer menneskets personlighet. Eksempelvis påpekes det at mennesker som jobber som tjenere ofte har en hund som daimon på grunn av egenskapene man må ha for å arbeide i et serviceyrke.

Da daimoner og mennesker regnes som ett, men fordelt i to kropper, kan ikke daimoner og mennesker reise langt fra hverandre. Unntaket gjelder hekser og sjamaner som har daimoner som kan reise lengre avstander og fremdeles ha kontakt med mennesket. At de er en enhet demonstreres også videre ved at når en daimon angripes eller skades så får mennesket samme reaksjon, og skulle mennesket dø så vil også dens daimon forsvinne.

En daimon er hellig, og det er en uskreven regel at man ikke skal berøre en annen persons daimon, med mindre den selv synes det er greit. Daimonene er selvstendige vesener og de velger selv om de ønsker å snakke med andre mennesker eller om de ønsker å snakke med andre daimoner under fire øyne.

Bøkene vs. TV-serien

Det er ingen tvil om at tv-serien BBC og HBO har produsert er lagd med en stor dose omtanke for bøkene. I motsetning til den noe skuffende filmatiseringen av Det gylne kompasset fra 2007, med blant annet Daniel Craig og Nicole Kidman i hovedrollene, tar serien for seg å bygge opp verdenen rundt Lyra grundig og vi får en bedre introduksjon til denne verdenen.

Likevel mangler serien noe av det som gjorde bøkene unike. Koblingen mellom mennesker og daimoner er en essensiell del av historien i bøkene, men her virker det heller som om daimoner har fått en birolle. Det sterke båndet mellom mennesker og daimoner understrekes, men det får ingen større betydning i det store og hele bildet av hva daimoner er. Man får forklart båndet ved enkle grep, som om at Lyra føler smerte når Pantalaimon angripes av Mrs. Coulters apekatt, men selve forbindelsen, at Lyra og Pantalaimon er ett forsvinner litt i seriens fremstilling.

Det er også overraskende få daimoner som ses gjennom seriens åtte episoder, i en verden hvor hvert eneste menneske har en daimon, som står dem nær og bidrar til historiefortellingen. Mens daimonene i bøkene har en større rolle i hendelsene, forsvinner de litt i bakgrunnen i serien. Noe som gjør at nye seere som introduseres til serien kanskje ikke helt forstår hva «greien» er med disse daimonene og tilhengerne av bøkene blir litt oppgitt.

Nå skal det sies at daimonene er lagd utrolig godt, teknologien bak er enestående og ikke enkel, daimonene ser ut som dyr men prøver heller ikke å være «ekte» dyr. Kostnadene bak denne teknologien (CGI) kan være en av årsakene til at vi ikke ser så mange andre daimoner og at de har en mer begrenset rolle på skjermen enn i bøkene.

Hva mener så forfatteren selv? 

Philip Pullman ble inspirert til å skrive om daimoner av Leonardo da Vincis maleri «The Lady with the Ermine», Holbeins «The Lady and the Squirrel» og Tieoplos «Young Woman with a Macaw», hvor kvinnene ser ut til å ha et tett bånd med dyrene Selve ordet daimon (engelsk skrevet dæmon) betyr ikke djevel, men kommer fra et oldtidens gresk som kan forklares som en slags skytsengel, en ånd som er der for deg. Forfatteren forklarte til Scholastic i 2007 at det startet med at han trengte noen Lyra kunne snakke med, krangle litt med og drive fortellingen fremover uten å måtte fortelle hva hun tenkte. Deretter ble daimoners betydning større og han oppdaget verdien deres i historien.

Inspirasjonen til daimonenes stadige endringer kommer angivelig fra Pullmans erfaringer som lærer, hvor han observerte hvor mye elevene endret seg i løpet av barndommen – påvirket av venner, øvrig omgangskrets og miljø, og deretter hvordan de fant sin «form» i senere tid og ble den de egentlig er.

På sin egen nettside svarer Pullman lesere på spørsmål om daimoner, her vektlegger han at en daimon og et mennesket er å regne som ett, men med to kropper. Hvordan daimoner blir født har han ikke et klart svar på, da han ikke har trengt å tenke på det, men viser til at navnene til nye daimoner bestemmes av foreldrenes daimoner. Men om foreldrenes daimoner faktisk har skapt en ny daimon eller om en daimon oppstår etter at et menneske er født er fremdeles et ubesvart spørsmål. Pullman har erkjent flere ganger at det er mye i hans univers som han ikke har tenkt på eller ikke har et svar på enda, det gjenstår å se om det noen gang kommer et svar.

Det er ingen tvil om at His Dark Materials, er en god versjon av Den mørke materien-trilogien. Likevel sitter vi igjen med en del inntrykk og noen ubesvarte spørsmål. Hva er egentlig forholdet mellom mennesker og daimoner? I bøkene kommer dette tydelig frem, mens serien mister litt av magien og forklaringen rundt det hele. Og ikke minst, kan alle daimoner snakke? Uavhengig av formen de tar? Kan en slange-daimon eller en bille-daimon snakke? Med tanke på at alle andre daimoner vi ser i serien og de i bøkene også snakker, kan det være trygt å anta at selv en bille-daimon kan kommunisere med sitt menneske. Inntil Pullman finner ut av det, kan vi fortsette å spekulere om daimoner og menneskers forhold.

Del denne saken

Facebook

Twitter

email