Om å kjenne seg selv fullt ut

Når du setter i gang prosessen skjer det ved at du sitter i huset ditt og spør: «Hvorfor har jeg ingen nære venner?»

Hvorpå den virtuelle personligheten svarer: «For at andre skal kjenne deg, må du først kjenne deg selv.»

Hvorpå du spør: «Hvilket ukeblad fant du det i?»

Og huset ditt, som ikke forstår sarkasme, svarer med årgang, nummer og sidetall, og får deg til å tenke at du burde ha oppgradert den personligheten for lengst (eller i det minste lært den opp til å ikke svare når på retoriske spørsmål),

men svaret henger i, og du vil prøve å skrive dagbok. Det kan jo ikke skade. Hver kveld skriver du alt som har skjedd, og føyer til små tegninger og kommentarer i margen, og det viser seg å faktisk komme til nytte: Ikke bare forstår du deg selv, men også miljøet rundt deg. Du passer bedre inn. 

De begynner å kalle deg en reflektert person. De begynner å spørre deg om råd. Og du er sårbar for ros, ivrig som eleven på første benk, så du tenker: Hvis én dagbok er så bra for meg, hva med å skrive to? Den første til å kommentere dagens hendelser, den andre til å analysere den første. På den måten må du jo bli enda mer reflektert.

Tenk om du får rett. Du legger merke til nye detaljer, nye mønstre i dine egne kommentarer, får et enda skarpere bilde, og tenker: DET ER IKKE NOK.

Den tredje boka reflekterer dypere over kommentarene i den andre; det er ikke nok. Den fjerde analyserer og kritiserer den tredje; det er ikke nok. Den femte er et viltvoksende essay om prosessen med å skrive dagbok.

Mellom kvelder med intens sosialisering (for du har mye å ta igjen), og netter foran skrivebordet med fem – seks – syv åpne bøker parallelt, blir det lite søvn. Men det bekymrer deg lite, for selve skrivingen har en drømmeaktig kvalitet.

Eller som du formulerer i bok nummer fem: «En automatikk. Grensene mellom kroppslig og mental funksjon smuldrer opp. Å tenke på en bevegelse er å gjøre den. Å tenke på en setning er å si eller skrive den. Tale er bare en annen form for handling; fantasier og forestillinger, en måte å planlegge på.»

Det lar seg alt registrere, det lar seg alt føre ned.

Du skriver: «Det enerverende, forutsigbare huset ditt og deg – kan det hende dere har mer felles enn du tror? [Notat: Så nå snakker vi til oss selv i andre person? Fascinerende.] Du vet ikke hvordan virtuelle personligheter lærer, men kan du forestille deg en lignende prosess, av sensorer og selvregulerende mekanismer?»

Og når du ikke skriver, kan du likevel høre: Din egen litterære stemme. Du samler bemerkninger, sammenfatninger, digresjoner. Illustrasjoner. Og tenker, DETTE må du skrive ned i kveld.

[Notat: Er det ikke akkurat dette som er indre monolog?]

Når sosialiseringen blir for intens, har du ordene til å folde rundt deg. De blir en hettegenser, en dundyne, en trygghet.

[Notat: Det må du OGSÅ huske å skrive ned.]

Hvis du holder på lenge nok sånn, kommer dagen hvor du kjenner deg selv fullt ut. 

Og fra det punktet er det kort vei til å tenke: Å nei!

Du oppdager problemet under fredagspilsen. Den indre monologen er nå up to date. Den forteller alt som er verdt å si. Det vil være overflødig å føre det ned på papir.

En liten stund kjenner du en slags triumf, men så sier den indre stemmen: «En liten stund føler du en slags triumf,» og med en spakere røst, som er mer dissonans enn ord 

hjelp meg

det er skummelt

jeg vil ut

Du kan herfra predikere: At du kommer til å sette ned glasset. At du kommer til å reise deg ustøtt. At du kommer til å feie det unna hvis de spør om du har det bra. Og du tenker, og kroppen handler, og alt skjer akkurat som du har predikert.

Selv om du ikke er full, nesten snubler du ut av puben. Du noterer deg at du leter rundt etter en drosje.

«Hjem,» sier du, og gir fingeravtrykket ditt til drosjen.

Du kan forestille deg at det vil oppstå en situasjon underveis: En katt ut i veien foran drosjen, skarp sving, møtende bil – farlig manøver, autovern, skråning og du tumler rundt og rundt og kan ikke gjøre noe som helst.

Selv om ikke noen av disse tingene skjer, blir du sittende i baksetet med kroppen i full beredskap.

[Notat: Du kan se på denne fantasien som en illustrasjon.]

Uvel og forvirret, men i det minste hjemme, går du på arbeidsrommet. Der lukker du bøkene. Du legger dem i en stabel, hver eneste en, blant metervis med bøker du alt har skrevet ut. Du håper: Hvis du slutter å skrive, tar notatene kanskje også slutt.

Og det hjelper kanskje.

Men hva om det ikke gjør det?

Hva om du nå automatisk leter opp ord, som du ikke kan bli kvitt annet enn ved å feste dem til papir, for det å glemme dem når du først har tenkt dem er som å …

[Notat: Finn på en distraksjon, før den tanken kan fullføre seg selv.]

Så hardt at blyanten brekker, skriver du:

Notat: Hjelp meg.

Det er 

og så sitter du der, uten blyant, og ser tanken utfolde seg selv:

en refleksjon, når du først har tenkt den, er som en del av deg selv. Å ikke få den skrevet ned er som å bli etterlatt 

på et sted uten lys, varme, eller andre ting du er kjent med, som: Utstrekning. Retning. Å være der ville føles som å falle, men hverken opp eller ned; som å fryse, men ikke kunne skjelve; som å ikke kunne lukke øynene mot mørket.

Forestillingen utløser adrenalin og kortisol, den utløser redsel uten årsak, og sjansen på å miste et eneste ord

den kan du ikke ta.

Hva annet skal du gjøre, spør du, med dette livet du har konstruert, enn å prøve å henge med, som passasjer? På kroppen, som alltid har noe på gang (selv i søvne), og tankene, som alltid springer omkring (men aldri for langt ut i det abstrakte).

Du er utmattet, men klarer å opprettholde funksjon. Å kjenne sine egne rutiner er en hjelp. Du klarer å jobbe om dagen, sosialisere om ettermiddagen, og skrive om kvelden. Du får til og med sove, hvis du ikke stiller altfor høye krav.

Du klarer deg alltids gjennom uka.

Men la oss si at én kveld blir du mer frustrert enn du pleier. La oss si at du observerer deg selv på teaterforestilling med noen du har romantisk interesse for, og at øyeblikket hvor dere skulle kysset hverandre nærmer seg. La oss si du vet hva som vil skje videre: Når pulsen øker, bena begynner å skjelve, hjernen gjør seg klar til å signalisere glede, lyst, men signalet som går ut i stedet er

det går så fort

ikke løp fra meg

Stopp. Stopp.

Og alt skjer akkurat som du har predikert.

Du ser brydd ut, ber om unnskyldning, skynder deg hjem – tenk om du hadde mistet taket. Stillhet, stillhet. Kulde.

La oss si videre at du prøver å skrive alt som skjedde, men i stedet legger pannen mot papiret, lar blyanten balansere på høykant – at du ser deg selv gjøre alt dette med nødvendighet – og klager, «jeg ser vel ikke mer til henne igjen.»

Til hvilket huset ditt svarer: «Ja ja, hell i spill og alt det der.»

Til hvilket du noterer for deg selv:

[Vi er tilbake der vi startet.]

Men så reiser du deg.

Dere ER tilbake der dere startet.

[Notat: ‘Dere’ vil si huset ditt og du.]

Du har ennå ikke rukket å gi personligheten en oppgradering, men kanskje du kan begynne i kveld?

Du kan jo kanskje mate den med deg selv?

Det er derfor du plukker ut en dagbok på måfå (arbeidsrommet har jo stabler av dem), og leser høyt. Det blir side for side, bok for bok, til himmelen lysner. Og når du endelig sovner kjenner du deg:

Lettet.

Først etterpå, går det opp for deg: Du skjønner ikke denne følelsen. Og det er første gang på lenge. Du prøver å undersøke saken, kjører tankeeksperimenter, setter følelsen i kontekst, men nei: Forklaringen kommer ikke.

En del av deg, enda så liten, mangler, og siden du kjenner deg selv så godt, vil det si: En del, enda så liten, av virkeligheten. Som å finne et hull inni et annet hull, det er naturstridig.

Redselen følger med fra sted til sted. Den holder fast i deg som om selv redselen var redd. Det eneste du har å ty til, er det som ga deg lettelse i går: Du leser høyt.

Du leser til du ikke orker mer, sovner, drømmer om å falle ut av virkeligheten, et hull inni et annet hull – våkner, leser høyt igjen til du blir sår i halsen og hul i magen. Du klarer ikke å huske om du har spist. Du finner noe i fryseren og får huset til å varme det.

Dørklokken er det neste du registrerer. Huset forteller at det er en utsending fra vennekretsen. Det er tydeligvis ingen som har hørt fra deg på en uke.

Det skal vise seg fint at du nå har venner. Den nyankomne får en bunke bøker, og instruksjon om å lese høyt. Dere kan godt lese i munnen på hverandre. Det gjør ikke noe. Huset kan skille på de ulike stemmene. 

Huset spør om det skal tilkalle flere venner – og det rett etter at du tenkte på det selv. Det mobiliseres i dine sosiale kretser. Mange kommer og vil hjelpe. Du er kanskje mer verdsatt enn du har visst.

Du burde føle deg avkledd, utlevert, av å la andre lese tanker du har skrevet, men du blir bare likegyldig av det. Du kan dem jo allerede utenat, som om de ikke var en del av deg selv.

Men du drives ikke lenger av redsel. Det er en utsikt til frihet nå. For du har lagt merke til noe: Når du mater huset ditt med en tanke, trenger du ikke huske på den selv. Jo mer husets personlighet blir en modell av din, jo tryggere står tankene for seg selv. Du kunne sagt: Stødige som et hus.

Og en kveld kommer siste bok. Du leser den selv, mens omgangskretsen din står rundt. Du leser den ned til siste side. Du legger den ned uten en eneste selvbevisst tanke.

Gjennom huset går det en skjelving, et sukk, hvorpå den nye modellen over høyttaleren sier:

«Notat: Jaggu på tide!»