De Fremmede

Jeg var femten da jeg fikk min første blødning. Jeg hadde kjent det på kroppen før det kom. Magen knyttet seg sammen, brystene mine var ømme, hodet mitt verket. Jeg hadde hørt symptomene og visste å frykte dem. Nå var det skjedd. Jeg lå naken på gulvet i den mørke innhegningen på to kvadratmeter og følte blodet renne nedover låra mine til alt endte opp i en liten pytt på metallgulvet.

Mine søstre hadde allerede opplevd blødningen. Søstrene som ikke var slaktet ble flyttet til en annen avdeling. Brødrene mine var blitt slaktet alle sammen. De møtte ikke doktorens krav. De hadde blitt heist opp i taket etter beina. En av De Fremmede hadde kuttet over strupen deres med en sigd. Slaktet ble tømt for blod og  sluppet ned på gulvet. Huden deres ble skrelt av. Innvollene deres ble dratt ut og lagt i en kvern og organene deres ble vakuumpakket og sendt til fabrikkene. Kjøttet deres ble kuttet opp med sigden og gikk gjennom samme prosess som organene. Jeg fryktet at jeg mest sannsynlig måtte lide samme skjebnen da legen kom på sin daglige undersøkelse.

Livet var lettere da vi var yngre. Da ble vi oppfordret til å løpe ute på løpebanen, klatre i trær eller svømme i bassenget. Vi følte vinden i håret og solen i ansiktet. Vi var frie. I alle fall trodde vi det. Vi forsto ikke hva De Fremmede mente med at aktiviteten forbrant fettet og bygget muskler som gjorde at kjøttet vårt smakte bedre.

Vi ble fôret med en søtlig blå guffe. Den var klissete og hadde mer fett enn stearinlys. Denne blå guffen gjorde at vi fikk ”mer kjøtt på beina” og ”en søtere smak”. Vi forsto ikke noe av det heller. Det var bare godt. Jeg var 10 første gang jeg så slaktningen. Det var da vi ble flyttet inn i innhegningene. Hvis vi så slaktningen før det ville frykten sette seg i kjøttet og det smakte bittert, fortalte De Fremmede oss.

Menneskekjøtt var en lukrativ vare på det intergalaktiske markedet. Det var grunnen til at De Fremmede hadde hele 1500 oppdriftsgårder for menneskeindustrien. Ingen av oss visste hvor mange fabrikker det var, for ingen kom ut levende. Tapre forsøk var blitt gjort, men ingen gadd å prøve lenger.

 

Da legen ankom innhegningen min, en gang om morgenen skrudde han på lyset. Det var et sterkt blått lys som simulerte sola. Jeg måtte knipe øynene igjen, de var ikke vandt til lys. Jeg følte meg blind og skimtet bare silhuetten av legen i det han entret rommet.

Han så straks blodet som hadde størknet på gulvet og lårene mine. ”Du har hatt blødningen din, da er du høstningsmoden” sa han med en kløyvd tunge slikkende rundt munnen.

Han ba meg reise meg, jeg reiste meg uten å nøle. Han dro frem en lasermåler og skannet brystene, hofta og midjen min. Han så på målene og nikket stille til seg selv. Så spredde han kjønnsleppene mine med en kald tang, før en metallsonde ble injisert i skjeden. Den kravlet rundt og talte eggene som befant seg i eggstokkene. Så kravlet den ut igjen og legen leste møysommelig av målene. Han fjernet tangen, slo av lyset og gikk ut i stillhet. Jeg var alene i det mørket.

Jeg falt skjelvende ned på bakken. Jeg kunne fremdeles føle det kalde avtrykket av tangen og det knitret i magen min som om sonden fortsatt kravlet rundt der. Hva skulle dette bety? Var jeg god nok? Jeg visste ingenting. Frykten for det ukjente er den verste frykten. Hadde legen fortalt meg at jeg skulle slaktes hadde jeg hvert fall visst at jeg kom meg bort fra dette drittstedet. Jeg gråt. Jeg gråt og ristet på det kalde gulvet. Jeg kastet opp, men så ikke hvor. Syren brant i munnen min. Jeg følte etsningen i tennene.

Møkk, blod, oppkast, urin og tårer omringet meg. De Fremmede gadd aldri vaske innhegningen før en ny 10 åring flyttet inn. Unntaket var da en av De Fremmede kom inn for å spa opp avføringen i hjørnet. Det stinket, men siden jeg hadde levd her så lenge var jeg blitt vandt til lukta. Jeg var sen med blødningen, to år på etterskudd, og jeg hadde levd lengst i en innhegning. Nå var det min tur til å høstes.

 

En av De Fremmede kom inn for å gi meg mitt daglige måltid. Jeg spurte hva som kom til å skje meg og om legen hadde sagt noe. Den Fremmede ga meg et skarpt grønt blikk og et raskt grynt, før han slang skålen med blå guffe ned på bakken og lukket døren. Jeg kunne høre skrittene hans lage ekko i gangen.

Jeg stirret lenge på skålen før jeg turte å nærme meg. Jeg fikk blå guffe hver dag, men nå som jeg skulle høstes hadde de kanskje puttet noe i den? Jeg var skeptisk, men også utsultet. Vi fikk et måltid om dagen. Sulten vant og jeg begynte å spise guffa.  Uansett hva som ventet meg ville jeg ikke møte det på tom mage. Jeg gravde ut maten med hendene, slikket skålen ren. De Fremmede brydde seg ikke med å vaske skålene. Alle menneskene slikket skålen ren.

 

Legen kom med to andre den natten. De var sterkt bygd og møkkete. Klærne deres var fulle av blod fra tidligere slakt. Jeg krøp så langt inn i hjørnet jeg kom og begynte å sparke mot dem. Det var nytteløst, som å sparke en vegg. Du fikk ingen reaksjon. De dro meg opp og slang meg ned i bakken. De bandt kjetting rundt armene mine, men ingenting på beina. Det var rart. De bandt alltid kjetting rundt beina på dem som skulle slaktes. Det gjorde at de lettere kunne heise dem opp i taket når man skulle tappes for blod. Skulle jeg ikke slaktes likevel?

Jeg ble slept inn i et nytt bygg. Kroppen min verket. Kjettingen brant seg rundt håndleddene mine og strammet med hver lille bevegelse. Blodet på gulvet klistret seg fast i de nakne føttene mine. Jeg ble først ført inn til et rundt rom, som innsiden av en silo. Der ble jeg spylt ned av kraftig varmt vann som brant mot huden.

Videre ble jeg ført inn til en ny innhegning som var  litt større enn den jeg hadde levd i de siste fem årene. Kjettingen på hendene mine ble hengt på en metallkrok og De Fremmede forlot meg der. Jeg blødde fortsatt nedentil. Jeg ønsket sårt å sette meg ned, men kroken og kjettingen hindret meg. Jeg ble stående i det som føltes som dager, før De Fremmede kom tilbake. Kroppen min var ødelagt av smerte. Beina mine skalv så jeg knapt kunne stå. Jeg var så sliten. Stemmen min var borte fra skriking og gråt. Jeg kunne ikke lenger lage en lyd.

 

De hektet meg av kroken på veggen og jeg kollapset med det samme. Jeg ble lagt ned på en slags bukk. Det var en myk kube som hvilte på fire ben og holdt meg stående. Den hadde en skjev helling. Overkroppen min ble lent lenger ned enn underkroppen. Rumpa mi sto over hodet. Der lå jeg, naken, sliten og redd. Det var da jeg forsto hva som skjedde. Jeg var ikke ment å høstes, jeg var blitt en høster.

Jeg hørte De Fremmede rasle bak meg og snudde hodet mitt så godt det lot seg gjøre. Jeg skimtet et glimt av en hingst. Han lignet brødrene mine i utforming, men testiklene hans var hovne. Han så ut som han hadde det minst like vondt som meg. De slapp han løs og han kom opp til meg umiddelbart og presset seg inn i meg. Han beveget seg frem og tilbake. Jeg ville skreket hadde jeg hatt stemme, eller kjempet i mot om jeg hadde styrke til det.

I stedet ble jeg bare liggende og gråte mens jeg kjente på den pulserende smerten. Jeg følte han skvulpet inne i meg. Han var en hingst, jeg var en høster. Når han var ferdig ble han ført ut av innhegningen min av De Fremmede. De Fremmede hjalp meg av bukken og jeg falt bevisstløs ned på gulvet.

Prosessen med meg og hingsten ble gjentatt dagen etter, og dagen etter. I fire dager led jeg. Det var, sa De Fremmede, for å sikre en befruktning.

Jeg var en høster, min oppgave var å gi føll til De Fremmede. Mine barn skulle vokse opp som meg på menneskegårdene og en dag ende opp som vakuumpakket kjøtt.

Jeg var ikke den eneste som led, jeg trøstet meg med det hver gang prosessen ble gjentatt. Det var flere hundre høstere som måtte til for å sikre en konstant produksjon av føll. Konkurransen var tøffere for hingstene. De Fremmede trengte bare fem hingster siden menn ikke mistet evnen til å lage føll.

Mennesker bruker lang tid på å lage barn, ofte bare ett av gangen. Derfor var mennesker så lukrative. Etterspørselen var større enn vareomfanget. De Fremmede satte sin stolthet i å ha de beste hingstene og de beste høsterne. Jeg var en av de beste. Alle andre var døde. Slaktet fordi de ikke nådde kravene. Det er sånn gårdene tenker. Vi er ikke mennesker for dem, vi er kjøtt.

 

Legen kom inn og undersøkte meg. Han ba meg urinere på en metallplate han la ned på gulvet. Jeg følte hjertet hamre i halsen. Legen bare sto der. Skulle han virkelig stå å se på meg tisse? Jeg hadde tisset på bakken så lenge jeg kunne huske. I innhegningen var jeg nødt til å tisse på gulvet for det var ingen andre steder å gjøre fra seg. Jeg var alene i mørket. Jeg trengte ikke å gjøre det foran noen.

Det var så vidt jeg klarte å presse ut et par dråper. Jeg ble helt rød i kinnene. Platen laget en dunk lyd etterfulgt av tre pipe lyder. Tre gule lys lyste opp på platen. ”Det ser ut som du er med barn” sa legen ”Da trenger ikke hingsten å bestige deg lenger”.

Jeg ble så lettet at jeg gråt. Smerten var over. Jeg var helt utmattet. Endelig var jeg ferdig.

En av De Fremmede kom inn med en skål mat og en lær matte. Den besto av hudrester fra slaktingen, men det betydde ingenting. Jeg skulle få sove på en egen matte som ikke var dekket av møkk, urin, blod og oppkast. Den Fremmede gryntet da jeg la meg ned på madrassen. Den var så myk. Jeg sovnet med en gang.

Da jeg våknet spiste jeg den blå guffa. Jeg fikk en skål til litt senere. To måltider om dagen. Dette var luksus. Jeg var så lykkelig. Dessverre skulle det ikke vare.

 

Noen uker senere våknet jeg til ufattelige smerter. Det var et sted i ryggen, eller i magen, eller i hoftene. Kanskje alle tre. Det var så vondt. Jeg skrek. Blod rant ut av meg. Det var en stor klump av blod og hvitt vev. Jeg fikk panikk. Holdt jeg på å dø? Det føltes ut som jeg skulle kaste opp, men jeg skulle ikke kaste opp. Jeg lå i foster stilling og skrek. Tilslutt kom legen. Han kom ikke så ofte på besøk lenger. Jeg hvilte for det meste, og spiste mine to måltider om dagen. Legen hadde ingen grunn til å komme. Før i dag.

”JEG DØR” skrek jeg. Legen så kaldt på meg, den skjelvende kroppen krøllet opp på madrassen med blod rennende ut av de nedre åpninger. ”Du dør ikke” sa han klinisk.

”EN HVA?”

”Spontanabort, fosteret var ikke mottakelig”

”SMERTENE DREPER MEG! JEG DØR!”

”Føllet ditt dør”

”HVA  BETYR DET?”

”Du er ikke lenger gravid. Vi får gjenta prosessen om noen uker”

Legen følte at siste ord var sagt om saken og gikk ut igjen. Han hadde bedre ting å foreta seg enn å se på meg ynke meg i smerter. Gjenta prosessen, tenkte jeg. Gjenta prosessen? Nei, jeg kunne ikke. Jeg hadde det så bra, jeg kunne ikke gi meg nå.

Jeg så ned på madrassen. Det var en føflekk på den som jeg kjente igjen. Det var en av brødrene mine. Jeg lå på en seng laget av brødrene mine. Hva om jeg fikk et gutteføll? Han ville sikkert ende opp som dem. Jeg var glad for at jeg mistet føllet mitt. Det trengte ikke å komme til verden for å bli drept. Hva var denne galskapen? Jeg klarte det ikke lenger.

Jeg forsto for godt hva alt ville lede til. Jeg ville sette føll som meg selv ut i verden for at de skulle bli slaktet og solgt. Helt til jeg ikke klarte å sende flere føll til verden for å bli slaktet og solgt. Jeg klarte ikke lenger. Jeg ville ikke lenger. Veggene rundt meg var harde. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre.

 

Det første smellet gjorde vondt. Det dempet smertene fra spontanaborten. Jeg slang meg selv hardere. Jeg hadde hvilt lenge nå. Jeg hadde krefter. Jeg trengte bare viljen til å bruke dem. Kroppen kjempet i mot meg. Den dro seg unna i siste sekund. Jeg kunne ikke tenke at jeg skulle inn i veggen. Jeg måtte gjennom veggen. Det var tanken min. Gjennom veggen. Jeg slo igjen. Jeg slang meg selv inn i veggen og blod begynte å renne fra panna mi. Jeg slo og slo til alt ble svart. Det var over. Jeg kom til å bli slaktet og byttet ut og solgt, men det var ved mine egne hender. Ikke De Fremmede.