Vil du vite alt?

Maridalen, Oslo 1969. Eller Maridalen, Oslo 2017 om du vil. Waldorf Dahl har samlet sine fortrolige for å finne ut hvem at dem som fortjener en bit av hans ikke ubetydelige formue. Ni personer er invitert. Alle ni tror de skal møte ham alene. Svirebroren er invitert på sigarer og cognac, de tre elskerinnene er invitert til å tilbringe en heit natt sammen, og den unge, naive sykepleieren har blitt kalt til å yte medisinsk assistanse. Ingen av dem aner at de ikke er Herr Dahls eneste gjest, eller at det er et testamente involvert. Men spillerne bak rollene vet jo selvfølgelig det. Ellers hadde det ikke blitt en laiv. Men hva trenger de å vite? Transparency er et blitt et gjengs begrep hos mange laivere, fra nå av kaller jeg det åpenhet.

Vil jeg vite at kongen er faren min?

Ulike laiver krever ulik grad av åpenhet. Det er åpenbart, men det som ikke er like åpenbart er hvor mye åpenhet som passer til hvilke laiver og til hvem. Forskjellige arrangører og spillere har ulike behov og det kan ofte være avgjørende for spilleren bak rollen å få lov til å ha kontroll eller kunne bli overrasket. Er det jeg eller rollen min som blir overrasket når det viser seg at kongen er faren min? Er det bedre å vite at hun kommer til å forlate meg for en annen? Spiller jeg bedre om jeg vet de store linjene på forhånd, eller tar det spenningen vekk? Jeg tror det finnes omtrent like mange svar på disse spørsmålene som det finnes laivere.

Tilbake til Maridalen et øyeblikk. En laiv som krever åpenhet om det faktum at historiens vert og hovedperson har invitert mer enn en person og at han selv ikke kommer til å møte opp på den hyggelige lille hytta i Maridalen. Han har fått urbane sjeler til å slepe seg opp fire kilometer i ulendt terreng for et personlig møte med mannen som er vel så mye en myte som han er menneske. Dette er også alt spillerne vet. Laiven er nemlig basert på mysterier. Hemmelige og ikke hemmelige oppdrag, skattejakt, utforskning av de andre gjestene, og ikke minst: hvor er Waldorf? Som medarrangør av nevnte laiv mener jeg at laiven ikke hadde fungert med en langt på vei skjult agenda. Hvem gidder å engasjere seg i en skattejakt hvis de hadde visst på forhånd at skatten bare er en practical joke? Hvorfor skal avholdsmannen ta seg en dram for å kunne gjøre krav på sin del av arven hvis spilleren vet at rollen kommer til å arve et destilleri?

Immersjon og reaksjon

Litt av poenget med laiv er for noen å bli dratt inn i en historie, leve seg inn i en rolle, og kanskje også bli overrasket. For min del kan jeg snakke mest for de laivene jeg selv foretrekker å delta på, der immersjon er et mål for mange av spillerne, og det å gi seg hen til å oppleve mest mulig av laiven i rolle har en viss status. Jeg vil føle det på kroppen når rollen min er glad, eller frustrert. Jeg vil bli med hen på den emosjonelle berg og dalbanen en laiv kan være. Jeg vil føle på frustrasjonen når hen spilte bort hele formuen sin, og jeg vil ha adrenalinkicket når hen setter seg ned på kne for å fri i full offentlighet. For barn kaster snøballer i helvete før jeg som privatperson ville gjort noe sånt.

Likevel tror jeg at uansett hvor høyt man verdsetter og etterstreber immersjon, så er det begrenset hvor mye av deg selv du både kan og bør skru av når du dykker inn i en annen personlighet. Verdens mest hissige person kan godt få rollen som tidenes mest avbalanserte zenguru, men klarer hun å ikke reagere som seg selv hvis hun tar dama i å være utro med bestevennen? Neppe. Jeg tror at for min del ville jeg spilt bedre, og mer på akkord med rollen min om jeg hadde visst om det på forhånd. For andre kan det være det som gjør laiven spennende. Du vet aldri hva som kan skje.

Kulturkrasj

Utfordringen kan ofte ligge i at arrangøren(e) og spillerne kan ha ulike behov. De fleste arrangører vil fortelle en historie, og ønsker en viss grad av kontroll. Noen tenker at de vil at spillerne skal bli overrasket, og at de risikerer å skuffe spillerne dersom de ikke har noen gode overraskelser på lager. Noen spillere føler seg tryggere hvis de har kontroll, andre kjeder seg om det ikke skjer noe uventet. Så hvordan kan man tilfredsstille alles behov?

Et annet aspekt er kulturkrasj. Når en laiv samler spillere fra ulike laivmiljøer er det en del forventninger og sosiale koder som ikke alltid samsvarer. Som regel fungerer det helt fint, andre ganger blir det en kulturkrasj.

Så hva er løsningen? Etter å ha snakket om temaet med laivere som foretrekker og er vant til forskjellig grad av åpenhet har jeg i alle fall kommet frem til noen elementer som jeg tror kan være nøkkelen til suksess. Ingen kan forvente at alle skal bli 100% fornøyd og være helt enig i alt, så det kaster vi fra oss som et mål. Det vi derimot som arrangører kan gjøre er å avklare forventninger. Si fra om laiven din har en høy grad av åpenhet eller ikke. Spillere stoler på arrangører når de har god, tydelig og nok informasjon. For min del hjelper det i det minste å vite at arrangørene har en plan med hva jeg skal vite og ikke vite. Da stoler jeg på dem.

Del denne saken

Facebook

Twitter

email