Conan: Barbar og kulturfenomen

Jeg lar meg fascinere av de mange fortellingene om barbaren Conan. Selv om han begynte som en karakter i noveller skrevet av forfatteren Robert E. Howard på 1930-tallet, har karakteren fått sitt eget liv gjennom stadig nye adaptasjoner og uavhengige historier.

På et vis har karakteren blitt en ting i seg selv, som trekker oppmerksomhet uavhengig av historien han befinner seg i.

Men jeg mener at om det er noe som skal regnes som den definitive Conan, så er det filmen fra 1982 med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Denne filmen står fremdeles som modellen for hvem Conan er, og er nok for de fleste det første og viktigste møtet med karakteren.

Og her kommer nettopp det spørsmålet jeg har: hvem er Conan og hvorfor lar vi oss fortsatt fascinere av ham? Hvorfor har han blitt et så enormt kulturelt fenomen? For å svare på det er det kanskje ikke noe bedre sted å gå enn til filmen Conan the Barbarian og Arnold Schwarzenegger. 

Om etablering av identitet og varig ydmykelse

Filmen åpner med en scene med den unge Conan og hans far som forteller ham om det som skal bli kjernen i Conans identitet, om kulturen deres og guden Crom som de tilber.

Den onde Thulsa Doom og hans soldater angriper landsbyen til den unge Conan. Begge foreldrene til Conan blir drept i denne scenen, som etablerer hele den grunnleggende konflikten og Conans motivasjon gjennom historien. Det er i bunn og grunn en ydmykelse det handler om.

Å miste familien på en slik måte er et grunnleggende traume, men mer spesielt er nettopp det at Conans far – som står for Conans arv – blir revet i biter av hunder og mister sitt eget sverd. Hans identitet som sønn er formet av å bli oppdratt til å erstatte sin egen far.

Dette ser vi i den eneste etablerende scenen faren får lov til å være med i, hvor han deler kunnskapen om folket og deres gud slik at Conan kan forstå det slik han gjør. Når faren dør på en så ydmykende måte, ute av stand til å kjempe for seg, slår denne ydmykelsen også over på sønnen som ser ham som et ideal for seg selv. Conan har blitt ydmyket på en måte som han ikke kan komme tilbake fra, for det er en ydmykelse som slår rett i kjernen på hans identitet.

Conan blir tatt med av Thulsa Dooms menn og solgt som slave sammen med alle de andre barna fra landsbyen. Å være en slave, særlig en mannlig slave, er en rolle med et særlig komplisert forhold til maskulinitet. Om vi tenker på tradisjonelle maskuline verdier så er de mest åpenbare kanskje autoritet og fysisk styrke. En slave er en tvungen arbeider, ofte behandlet på linje med et dyr, og blir satt pris på nettopp for sin styrke.

Det er faktisk slik at det ville vært ønskelig å ha sterke slaver fordi de kan gjøre mer arbeid. Så i nettopp dette aspektet blir Conan, slaven, presset inn i en ekstrem versjon av de maskuline verdiene. Samtidig er en slave fullstendig uten frihet og dermed uten egenskapen til å opparbeide seg autoritet.

Han blir verdsatt for sin maskulinitet, men får ikke lov til å handle slik en mann er forventet å handle.

Her får vi se kanskje en av de mest ikoniske sekvensene i filmen, hvor vi får se Conan vokse opp mens han arbeider for sine nye eiere. Barna skyver på store bjelker to og to, og driver noe som minner om en mølle. I neste klipp er Conan alene ved en bjelke mens alle de andre bjelkene har to barn på hver, før det endelige klippet viser Conan som en voksen mann som dreier det store hjulet helt alene. Conan blir sterkere som en slave og vokser inn i idealet for slaver, men samtidig opparbeider han seg den styrken som han til syvende og sist vil bruke for å ta sin maskulinitet tilbake.

At ydmykelsen ved farens død følges av en tid som slave hvor han ikke får lov til å leve fullt ut som mann, er nok ikke tilfeldig. Mangelen på maskulin selvråde betyr at han heller ikke har mulighet til å rette opp igjen for den urett som har blitt gjort.

Frihet og hevn

Conans styrke, som til nå har vært bundet i tjeneste til mektige menn for å bygge opp under deres rike og territorier, slippes til slutt fri av nettopp en av disse mektige mennene. I ferden videre finner han et sverd i en eldgammel grav som han ser for seg har blitt tilegnet ham fra guden Crom. Han kjemper seg gjennom villmarken, blir tyv, og retter seg til slutt mot Thulsa Doom og hans følgere. Der Conans styrke hittil har vært konstruktiv i det den har blitt tatt i bruk av andre for å bygge makt, er den nå destruktiv i det den blir tatt i bruk av Conan selv for å tjene sitt eget behov for å utøve maskulinitet slik han ikke har hatt lov til før.

Ved filmens klimaks dreper han selvsagt Thulsa Doom og får endelig sin hevn. Det er nok ingen tvil om at dette er en forutsigbar historie. De fleste forsto nok allerede da de så Conans foreldre bli drept hvor dette ville ende.

Men det betyr ikke at det er en dårlig historie, for nettopp denne slutten på Conans reise er nødvendig for å samle trådene fra starten. Her får Conan sin hevn og svarer den ydmykelsen som har drevet ham. Han beviser at han er sterkere enn mannen som tok hans fars liv, og helbreder sin sårede maskulinitet. Det Conan får når han kapper hodet av Thulsa Doom er katarsis. De smertefulle følelsene han har hatt med seg helt siden han mistet foreldrene sine blir endelig løst opp slik at han kan befri seg fra dem.

Og når han endelig står der med den onde trollmannens hode, er Conan blitt en ekte mann, en mann som har bevist sin styrke og står fri til å utøve sin vilje.

 

Men hva med kjønn?

Kvinnenes roller i Conans historie er små og begrensede, men likevel fascinerende. Eller kanskje er det nettopp derfor de er fascinerende, fordi de sier noe ved å være slik.

Den første kvinnerollen vi ser er moren. Hun står foran den unge sønnen sin og er hjelpeløs. Hun har ingen måte å beskytte ham på, så det eneste hun kan gjøre er å gjemme ham bak seg. På en måte virker hun uskyldig, for hun gjør ikke noe forsøk på å kjempe imot Thulsa Doom og soldatene hans.

Når Doom kapper av hodet hennes, mister Conan først og fremst et symbol på trygghet og omsorg.

Den neste kvinnen som er verdt å se på er Valeria, tyven som blir Conans kjærlighetsinteresse. Hun er faktisk på mange måter fremstilt som jevngod med ham. Hun kan kjempe med sverd og er både sterk og rask. Det er noe spesielt med at historien lar henne være likeverdig, men kanskje er det nettopp fordi hun spiller samme spill som Conan.

Hun er en kriger og tyv, ikke en mor eller heks eller kidnappet prinsesse.

Det kan virke som historien legger verdi i det å være en kriger, og gir tilsvarende større verdi til kvinnen som kan være med på leken.

Men, Valeria må dø. Og det er takket være hennes død at Conan klarer å overvinne sine fiender, da hun på magisk vis kommer tilbake som en valkyrje.

Til tross for all hennes egen styrke og heltemot blir hun til slutt et våpen eller redskap for å tjene hans mål. Det skal allikevel sies at Valeria i denne scenen, som valkyrje, står frem som et symbol på styrke og heltemot som langt overskrider hennes begrensede kvinnerolle. Måten karakteren blir behandlet av historien er kompleks, på godt og vondt.

Tidlig i Conans reise som fri mann møter han på en heks i en liten hytte. Hun ender med å gi ham hjelpsomme råd, men samtidig forsøker hun også å forføre og så drepe Conan. Hun er en typisk kvinnekarakter, kanskje det man kan kalle en femme fatale. Om det finnes noen lærdom for helten her, må det være å passe seg for kvinner og deres intensjoner. En kvinne kan friste en mann til å gjøre seg selv sårbar.

Hvem er egentlig Conan?

Så hva får vi egentlig ut av dette? Hvem er Conan og hva sier han oss? Hvorfor går han igjen i stadig nytt materiale?

Når det gjelder spørsmålet om kjønn er det klart for meg at han er en arketype av en mann, altså en perfekt modell som andre formes etter. Om maskulinitet er det mannlige idealet, og det må det jo sies å også være i dagens kultur, er Conan den ideelle mannen.

Hans reise handler til syvende og sist om å rette opp igjen en ydmykelse gjennom hevn. Vold blir redskapet for å fikse det bruddet som har skjedd i hans identitet. Kvinner spiller kanskje overraskende varierte roller, men det er allikevel roller som først og fremst tjener det formålet å støtte opp under Conans personlige utvikling, enten som et tap, en hjelper, eller en fare å overvinne. De eksisterer bare i kontekst av Conan selv.

Conan er også en radikal figur. Han kjemper imot en mektig trollmann med tusenvis av trofaste følgere. Når han kapper av trollmannens hode, faller kulten sammen uten sin karismatiske leder. Dermed har Conan ikke bare overvunnet sin fiende, men også brutt den makten som ble brukt for å drepe og gjøre hans folk til slaver. Slik sett er Conan nærmest revolusjonær – en helt som flyktet fra slaveri for å knuse slavedriverne.

Jeg må også peke på at Conan er en helt for enhver individualist. Han står alene med bare noen få følgesvenner og kjemper mot en hel hær. Han er ikke en leder, men en mann som kjemper for sin egen vilje mot de viljeløse, de som tjener noe annet enn seg selv. Noe proto-fascistisk ligger her, i hyllesten av individet mot fellesskapet. Selv om Thulsa Dooms kult er en fiendtlig bevegelse med onde motiver, så er det noe urovekkende ved det å se den enestående helten stilt opp det konforme fellesskapet.

Men i bunn og grunn, under all politikken og ideologien, tror jeg det er noen grunnleggende emosjoner som trekker oss mot Conan. Vi har nok alle emosjonelle sår som ikke har latt seg helbrede, noe vi bærer på. Vi har alle kjent urettferdighet. Å få se en som lar seg drive av denne urettferdigheten og retter den opp igjen slik at han kan bli en hel mann igjen taler til oss nettopp fordi det er en fantasi som så mange av oss har.

Og ved å se denne enestående helten som har lidd så mye endelig seire og finne fred, kan vi føle oss trøstet, og kanskje føle at våre egne sår blir litt mindre vonde. Så får vi bare håpe at det går an å finne produktiv inspirasjon for å skape en bedre verden også av vår egen.