Ikke smart nok

I det røde barndomshjemmet mitt på Gjøvik hadde vi en stor kjellerstue.

Der nede, ved hjørnepulten i furu, benket jeg meg foran den stasjonære PC-en og gjorde det de fleste på min alder gjorde: chattet på MSN Messenger, sjekket inn på Habbo Hotel for å finne enda en ny kjæreste og lastet ned The Ketchup Song på LimeWire til mp3-spilleren jeg hadde arvet (stjålet?) fra storesøsteren min.

Høydepunktet derimot, det som jeg (med overdrivelse) vil påstå var det eneste som holdt meg i live gjennom mine formative år, var å starte opp herligheten Lek og Lær Tredjeklasse: Det mystiske fjellet og bli tatt imot av min gode venn Botolf.

Diamanttiaraer til olympiske vinnere

Botolf er en entusiastisk og støttende robot som trenger hjelp. Professor Smart, mannen som Botolf tjener og som eier den store herregården i det mystiske fjellet, er bortreist og har etterlatt stakkars Botolf med den ondskapsfulle og spydige datteren sin, Polly Smart.

Til tross for etternavnet sitt er Polly svært lite opplyst. Spillet tar deg med på 25 oppdrag, alle omtrentlig helt like, hvor hvert av dem starter med at hun svarer på et spørsmål på historieprøven sin.

Læreren hennes, en dame med en skummelt stor munn og skjærende sørlandsdialekt, spør for eksempel: Hva fikk vinnerne ved antikkens olympiske leker i premie? Med stor selvsikkerhet svarer Polly naturligvis:

En blomsterbukett og en tiara med diamanter.

Og så viser det seg, til både din og Botolfs frustrasjon, at svaret faktisk stemmer. Polly har nemlig omprogrammert faren sin sine roboter og sendt dem tilbake i tid for å endre verdenshistorien til hennes fordel.

For å rette opp i Pollys ugang må du hjelpe Botolf med å løse oppgaver på barneskolenivå i de forskjellige rommene i huset og samle ledetråder som du deretter tar med til tidsmaskinen i tredje etasje. I en gameshow-sekvens, naturligvis med Botolf som programleder, bruker du ledetrådene til å låse opp triviaspørsmål som du må svare på for å finne ut hvor i verden og når i historien du må reise til for å finne de savnede robotene.

En humpete start

Som andregenerasjonsinnvandrer kunne jeg til tider som barn kjenne på en avstand mellom meg selv og klassekameratene mine med norskfødte foreldre. 

Der mange av dem hadde foreldre som kunne hjelpe dem med leksene sine, hadde jeg foreldre som begge jobbet minst 12 timer om dagen på restauranten de drev helt alene. De hadde dessuten knapt fullført ungdomsskolen før de immigrerte til Norge på 80-tallet, og de var ikke stødige nok i norsk til å engang forstå de fleste skoleoppgavene mine (med unntak av mattefaget).

Jeg klandret dem selvfølgelig aldri – alt de gjorde, gjorde de tross alt for at søstrene mine og jeg skulle ha et bedre utgangspunkt enn om vi hadde vokst opp i den fattige landsbyen vår i Sør-Kina – men jeg tenkte definitivt at det hadde gitt meg en humpete start:

Det var så mange ord og uttrykk jeg ikke forsto, norske barnesanger og bøker jeg aldri hadde hørt om, ski jeg ikke ble født med på beina, grunner til at jeg følte meg annerledes og dum, og det var ingen hjemme som kunne hjelpe meg med det.

«Å hjelpe Botolf ved å mestre måleenheter på kjøkkenet, identifisere stjernebilder i observatoriet og svare på trivia i tidsmaskinen var på sett og vis en måte å bevise for meg selv at jeg ikke var helt håpløs.»

Labyrinten

Å hjelpe Botolf ved å mestre måleenheter på kjøkkenet, identifisere stjernebilder i observatoriet og svare på trivia i tidsmaskinen var på sett og vis en måte å bevise for meg selv at jeg ikke var helt håpløs.

I den mørke kjellerstua satt jeg i flere timer om kveldene og hjalp velvillig Botolf med å løse oppgavene som Polly trodde skulle hindre oss i å finne de bortførte robotene, fordi for hver oppgave jeg suste gjennom, vokste selvfølelsen. Så deilig det er, tenkte jeg, å kunne lene meg tilbake i kontorstolen etter endt oppdrag og kjenne på den mestringsfølelsen jeg alltid higet etter.

Men jo høyere opp på stigen man klatrer, jo større blir fallhøyden. Derfor hatet jeg labyrinten i tredje etasje.

Den stygge, stygge, stygge labyrinten.

Der inne skulle man programmere små roboter til å ta riktig antall skritt, snu seg på de rette stedene og senke broene som må krysses for å komme seg til den røde boksen i hjørnet med ledetråden i. Det høres ikke så vanskelig ut, og det var det for så vidt ikke, men det var ikke alltid jeg fikk det til på første forsøk, ei heller på andre eller tredje, og hver gang falt jeg ned fra stigen med hodet først.

Som oftest måtte jeg gi etter og skru ned vanskelighetsgraden, alltid med skam og tungt hjerte. Konklusjonen var: Jeg er ikke like flink eller smart som de andre.

Denne tankegangen har attpåtil forfulgt meg videre i livet. Hver gang jeg har vært nødt til å skru ned vanskelighetsgraden i et spill, har jeg hørt det indre barnet spørre: Er det fordi du er dum? Er det fordi du er ung? Er det fordi du er en jente? Er det fordi du er lat, utålmodig, dårlig og dum? 

Et gjensyn med fjellet

På et eller annet tidspunkt for mange år sida forsvant CD-en med Det mystiske fjellet i et flyttelass, men plutselig, etter flere mislykkede forsøk gjennom årene, klarte jeg for noen uker siden å endelig laste ned spillet og gjenforenes med min kjære Botolf – den storøyde, blå roboten som aldri var til noe hjelp og som alltid fikk meg til å gjøre all jobben, men som jeg likevel ble rørt av å se igjen.

I det første oppdraget jeg tok som ung voksen, det hvor man skal reise tilbake til Hellas anno 776 f.Kr. for å forhindre at de olympiske leker skulle bli til en missekåring, fikk jeg overraskende nok den samme mestringsfølelsen av å seile gjennom spillet på øverste nivå.

Riktignok ikke i samme grad som før; spillet er tross alt ment for åtteåringer.

Men så måtte jeg atter en gang inn til den drittlabyrinten og programmere drittrobotene, og skulle du sett – jeg får det fortsatt ikke umiddelbart til på den høyeste vanskelighetsgraden.

Denne gangen føltes det dog ikke som et like stort nederlag. 

Naturligvis.

Jeg fyller 26 år i år og tar meg fortsatt i å sammenligne meg selv med jevnaldrende for å måle min egen progresjon. Det har blitt en slags selvdestruktiv hobby å logge inn på LinkedIn for å se at de jeg har vokst opp med har oppnådd ting jeg ikke har vært i nærheten av å oppnå (uavhengig om det er ting jeg faktisk har hatt lyst til å oppnå eller ikke).

Men verdenen min har vokst gjennom årene. Nå er den stor nok til at jeg kan se hvor liten rolle det egentlig spiller for min egen verdi om hvorvidt jeg klarer å innfri de høye forventningene jeg har til meg selv. Å kjøre meg selv ned i grøfta i et forsøk på å måle meg med de flinkeste i fagene jeg ikke er sterkest eller mest interessert i er i bunn og grunn en svikt i evnen til å forsone meg med mine egne begrensninger.

Hvis foreldrene mine greide å bygge et helt liv for både seg selv og sine fremtidige barn i et fremmed land, greier vel jeg å gjøre det greit her i livet selv om jeg av og til må skru ned vanskelighetsgraden eller prøve flere ganger før det treffer. 

Det er ikke verdt det å hige etter å runde spillet på hardcore mode under første forsøk hvis det ødelegger for spillopplevelsen min.