Logisk nostalgi

Det er lite tvil om at The Legend of Zelda er en av de største og mest innflytelsesrike spillseriene noensinne. Og som i alle store serier av spill, blir det samme spørsmålet ofte stilt: Hvilket Zelda-spill er best?
Her om dagen bladde jeg nok en gang gjennom debatten på fansidene for å forsvare mitt syn på at The Legend of Zelda: Ocarina of Time ikke bare er seriens beste spill, men plausibelt ett av de beste spillene noen sinne laget.

Og som vanlig ble jeg møtt med det samme argumentet som alltid; Det er en mening preget av nostalgi og meningen teller derfor ikke.
Det åpner naturligvis opp for et spørsmål så gammelt som ordet i seg selv:
Er nostalgi en gyldig kritikk mot å argumentere for meningene sine?

 

Hva er nostalgi?

Nostalgi kommer av det greske ordet «hjemkomst» og ordboken definerer det som en romantisering av tidligere eller svunnen. Vi bruker begrepet «nostalgiker» om en forfatter eller skaper som fremkaller nostalgi gjennom verkene sine.

Som man sikkert kan tenke seg til gjennom dette, er nostalgi veldig subjektivt. Bare fordi jeg får en viss nostalgisk følelse av å lese Eragon betyr ikke det nødvendigvis at andre gjør det. Kanskje de gjør det, men i så tilfelle av egne grunner.

Det er nettopp derfor at det kan være lett å si at når noen liker noe av nostalgiske grunner, argumenterer de med øl-briller. Man får en kognitiv konflikt med seg selv, og kan lettere argumentere for at det som gir en nostalgi ofte er bedre enn det som ikke gjør det.

Om alle gjør dette, altså argumenterer med en kognitiv dissonans hvor de er blinde for motargumenter, er det plutselig vanskelig å holde en sunn argumentasjon.
Nostalgi kan oppleves i alle sammenhenger. En salt lukt som minner deg om den sommeren på sjøen. En regnfull dag som får deg til å tenke på turen din til Bergen. En låt på anlegget som tar deg tilbake til den ene kvelden hvor det skjedde noe spesielt.

Eller i det tilfellet vi skal følge videre: Den første gangen du bootet opp en konsoll og ble møtt av introen til det ene spillet som skulle forandre livet ditt.

 

The Legend of Zelda: Ocarina of Time vs. The Legend of Zelda: A Link to the Past

Det blir ofte sagt at motsetninger tiltrekker hverandre. Som for eksempel en magnet. Så om setningen «motsetninger tiltrekker hverandre» vil det være naturlig å trekke inn en teori om at likheter motvirker hverandre. Igjen, som for eksempel en magnet.

Om dette er sant er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at kanskje den største debatten i Zelda-fandomen er hvilket spill som er best av Ocarina of Time og A Link to the Past.

Det er lett å se at Nintendo har fulgt samme oppskrift, og det kan på mange måter argumenteres for at spillene er den samme. Allikevel tror jeg at den største faktoren for at nettopp disse spillene skinner så mye sterkere enn de andre er nostalgi.

For hva er det som stopper én fra å like Ocarina of Time om man synes at A Link to the Past er det beste Zelda spillet, når de mer eller mindre er det samme spillet? Om man liker nachos burde man vel også like Doritos? Med mindre det er mer enn bare produktet som påvirker enn(!)
Den interessante delen jeg med vilje har unngått å snakke om, er at favorittspillet man som oftest snakker om er det av de to alternativene man spilte først. For begge spillene er brilliante, og det er stor enighet om at første gangen man vant et av dem fikk man den gode nerde-følelsen. Eller, mestringsfølelsen, som noen ikke-nerder kaller den.

Med andre ord: Spilte man Ocarina of Time først så er dette «originalen», og A Link to the Past kan aldri leve opp til den følelsen man fikk da man vant Ocarina of Time for første gang og er derfor totalt underlegent. Vice versa!

Dette vil med andre ord si at den store skillende faktoren mellom disse to like spillene vil være påvirket av mer enn bare spillene i seg selv.

Det vil være påvirket av det ordboken definerer som «lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv»

Med andre ord snakker vi om hvordan nostalgi vil definere hvilket spill man liker best.

Det skal til slutt nevnes at når jeg snakker om «mer eller mindre det samme spillet» så er det visse store forskjeller. Overgangen fra 2D til 3D for å nevne en av dem. Hele konseptet mellom «Dark world» og «Light world» er byttet ut med «Future» og «Past» for å nevne en annen. Historien er også annerledes, men poenget er at oppskriften omtrentlig er den samme.

 

Er en nostalgisk mening en gyldig mening?

Hva om jeg argumenterer for at nostalgi er et gyldig argument fordi jeg syns det er nostalgisk å bruke nostalgi i andre oppgaver?

Kanskje jeg, idet jeg argumenterer for at nostalgi er bra, mimrer tilbake til da jeg «vant» en spesiell debatt tidligere i livet med bruk av nostalgi. Da vil argumentet for/mot å bruke nostalgi som et argument lene seg på et nostalgisk argument.
Eller for å si det på en annen måte: Dette er et evighetsspørsmål, så jeg vil våge å påstå at det har ikke noe svar. Men det betyr naturligvis ikke at vi ikke kan formulere våre egne meninger, basert på nostalgi eller ikke.

Det betyr bare at vi potensielt må innse at hovedargumentet vi tenkte å lene oss på, muligens er et usunt argument.
Jeg kan si at, nei, jeg synes personlig ikke at et argument basert på nostalgi er et godt argument. Det fører fort til, som vi var inne på tidligere, at det blir et subjektivt argument fremfor et objektivt argument, noe som fører oss inn i en helt annen samtale i retningen: Vi trenger en artikkel for å svare på en artikkel.
Betyr det at jeg ikke kan si at Ocarina of Time er et bedre spill enn A Link to the Past?

No!

Ocarina of Time vil for alltid stå på toppen av peishyllen min, og istedenfor å argumentere for å få lov til å vektlegge nostalgien eller ikke, vil jeg simpelthen nyte den hver gang jeg åpner spillet.

For når alt kommer til alt er «The Legend of Zelda» en fantastisk serie. Både nå, da og forhåpentligvis senere.
Og så lenge fandomen har noe å diskutere, vil den for alltid leve side om side med serien.